Det fremmede og opplysningen

Av Halfdan Bleken

Når det gjelder samfunnet er dets åndelige og moralske beredskap til å ta opp slike spørsmål, og energien det legger i å forsøke å besvare dem, en indikator på styrke og sunnhet.

Et kunstverk fra historiens store arkiv. Fra Firenze, år 1601.
Harmonisk. Vakkert. Fjernt.
Men går man nær det er det mer å se: Den harmoniske overflaten oppløser seg i mangefassetterte farverike detaljer.
Og går man riktig nær: Et sterkt uttrykk, en inntrengende tale uten ord: mumling, sukk, hvisking, utrop, overtalelser, bønn.

Før opplysningstiden

På tittelbladet til de drøyt 400 år gamle notene som inneholder denne musikken kan man lese et navn. Giulio Caccini. Komponistens. Han levde 200 år før opplysningstiden.

Denne gloriøse perioden i vår historie som stadig har blitt nevnt i det siste. I forbindelse med muhammedtegningene og bråket rundt dem og vårt eget land.

Den arabiske kulturens og islams problem er at de ikke har gjennomgått opplysningstiden, heter det. Vi snakker om 1700-tallets intellektuelle bevegelse for fornuft og utdannelse, for vitenskap og fakta.

Og i disse dager ikke minst: Det frie ord, pressefriheten, demokratiet. Muhammed og hans tilhengere har ikke gjennomgått opplysningstidens renselse for middelalderlig slagg, sier de politiske kommentatorene.

Enten fordi de – som muhammed – levde før pplysningstiden, eller fordi de var på feil sted da den inntraff som et vesteuropisk og nord-amerikansk fenomen.

Men det hadde Giulio Caccini altså heller ikke. Heller ikke han fikk gjennomgå opplysningstidens katarsis. Heller ikke han visste hva pressefrihet og demokrati var.

Giulio Caccini fra Firenze. Som var sanger og en av verdens fremste komponister omkring år 1600. En mann som tjente ved Mediceerenes hoff. En institusjon som få tiår før hadde protesjert selveste Machiavelli.

Caccini

Han var en mann som levde i en kultur med et æresbegrep vi nå møter på nytt på våre breddegrader.

Et moralsk kodeks som fikk ham til å angi en kollegas hustru for utroskap og som tvang mannen til å myrde henne. En mann med to døtre som han selv lærte opp og som begge ble fremstående sangere og komponister.

En mann som var villig til å la seg fire ned fra en himmelhøy kirkekuppel og risikere livet som syngnede engel for sin mektige arbeidsgiver, og som samtidig jonglerte fritt med datoer for å få det til å se pent ut når han kom ut med en samling med musikk i 1602.

Et årstall som så mye penere ut som 1601 og som da dessuten slo et par konkurrenter som også gjerne ville være først ute med ny musikk. Samlingen innholdt kjærlighetssanger og Caccini skrev et forord til den der han fremhever seg selv og nedgjør sine konkurrenter.

Sprezzatura

Der forteller han også hvordan musikken hans skal fremføres. Og han skriver om det han kaller Sprezzatura. Om et slentrende tilsynelatende likegyldig foredrag der det mest virtuose raffinement og det mest pasjonerte utsagn aldri flashes.

Aldri fremvises rått og brutalt. Men bare kommer tilsyne en passant, så å si.

Begrepet tok han fra en eldre italiensk bok om kravene til det dannete menneske. ”Edel likegyldighet” kaller han det.

Sprezzatura - som ethvert ordentlig menneske må beherske. På samme måte som det må kunne spille og synge, og helst komponere. Det kunne Caccini. Stor pasjon. Med edel likegyldighet.
Giulio Caccini levde før opplysningstiden. Lenge før.

Hvem var han? Egentlig? Hva er det vi uten videre kan forstå ved ham? Hva er det vi bare kan forstå etter lang tid over bøkene og notene? Er det noe vi IKKE kan forstå? Ikke VIL forstå?

Kulturmøte

Dette er spørsmål som møtet med det fremmedkulturelle og den fremmede alltid reiser. Om han så er fremmed i tid eller i rom, om det er et medmenneske eller en fiende.

Om det er en forstokket kristen eller en fanatisk muslim. Eller et 1600-talls-menneske. Å besvare spørsmålene som møtet med den fremmede, den andre, reiser, er en livsoppgave for ethvert menneske.

Når det gjelder samfunnet er dets åndelige og moralske beredskap til å ta opp slike spørsmål, og energien det legger i å forsøke å besvare dem, en indikator på styrke og sunnhet.

De som fører an i å bygge denne beredskapen og derfor har særlige forpliktelser er alle som særlig har kontakt med det fremmede: Alle antropologer, alle historikere, alle kunsthistorikere, alle arkeologer, alle lektorer, alle lærere. Og alle journalister. Og blant journalistene: oss kunstjournalister.

Brutal tid

Giulio Caccini levde i en brutal tid. Noen vil kanskje si at den ikke var mer brutal enn vår egen samtid her i vesten, at den faktisk var ærligere om sin egen gru og smerte og ikke pakket inn så mye i pene ord.

Kanskje var det derfor vakre ord ser ut til ha vært mer elsket da enn nå. I alle fall trodde de ikke mindre på kjærlighetens kraft den gangen, før parterapien, enn nå.

Caccinis gamle sang har også en tekst. Skrevet av hans samtidige kollega Alessandro Guarini. Som var fra Ferrara. En annen mann – fra et annet sted. Og en annen historie.
Her er teksten hans:

Tror du ikke at jeg elsker deg?
Jo, tro det!
Og hvis du tviler:
Ta da denne dolk,
åpne mitt bryst
og les,
for hva står det skrevet på mitt hjerte?
Jo, ditt navn.
Min elskede.