Bølgen av gode og dårlige språkbøker

Det skyller en bølge av språkbøker over landet. Bare de siste ukene er det kommet fire nye bøker. Den beste heter ”Typisk norsk” og er blitt noe så sjelden som en fantastisk morsom og god bok - av et TV-program. Den skal jeg si noe pent om, etter hvert.

Men for å få en stigning i denne kommentaren, skal jeg begynne med den verste av de fire bøkene. Det er Finn-Erik Vinjes ”Ut med språket”. Den boka gir meg lyst til å si ”ut med Finn-Erik Vinje”!

Finn-Erik Vinje. (Foto: Scanpix)

Innpåslitent salgsarbeid

Nå er for så vidt Vinje ute allerede. Han hadde sin glansperiode i offentligheten som språkkonsulent og bidragsyter til språkprogrammer her i NRK fra 1971 til 1992. Men fremdeles er han en aktiv debattant. Han holder på. Og skriver bøker. Vinje er kommet med én ny bok i kjent kåserende stil hvert år de siste årene. Det er kanskje på grunn av denne litt formløse flommen av ord at han trenger desto mer innpåslitent salgsarbeid fra forlaget Schibsted.

En merkelig side ved alle bøkene om språk er nemlig at de blir uhyre agressivt markedsført. Forlagene har oppdaget en nisje, og nå gjelder det å slå seg inn i denne språknisjen med alle tenkelige midler. De siste ukene har jeg og en haug andre journalister fått hele fire forskjellige pressemeldinger bare om denne ene boka - ”Ut med språket” av Finn-Erik Vinje.

Som målsøkende raketter får pressemeldingene fram hvordan han langer ut mot alt og alle. Blant annet mot kringkastingssjef Bernander som påbyr folk i NRK å uttale Edvard Monch Munch. Eller mot forfatteren Anne B. Ragde som Vinje mener ikke kan skrive riksmål, til tross for at hun får riksmålsprisen.

Ta noen kjendiser og klabb til dem

Vinje og forlaget hans tyr til den enkleste form for tabloidjournalistikk: Ta noen kjendiser og klabb til dem i full offentlighet. Nå er det for så vidt noe liknende jeg gjør i denne kommentaren. Men jeg skal i hvert fall forsøke å gjøre det litt grundigere enn Vinje vanligvis gjør. Det skal ikke så mye til.

Det er jo et påfallende misforhold mellom Vinjes professortittel, sidetallet i bøkene han gir ut, og etterretteligheten i det som står der. Dette ble slått fast av Vinjes kollega Tove Bull i tidsskriftet Syn og Segn allerede i 1988. Og noen momenter ble gjentatt og utvidet av Steinulf Tungesvik, lederen i Noregs Mållag, i et rasende innlegg mot Vinje i Dagbladet nylig.

Men jeg vil se nærmere på Finn-Erik Vinjes rolle som språkaktivist i norsk offentlighet de siste tiårene. Jeg tror noe av grunnen til at Vinje vekker forargelse nå, er at han er blitt mer og mer konservativ, mens det språkpolitiske landskapet rundt ham har gått i motsatt retning.

Også klarhet kan drives for langt

Da han begynte som språkkonsulent i NRK på begynnelsen av 1970-tallet, var det offisiell norsk språkpolitikk å bruke massemedier som NRK til å få folk til å snakke likt. Vi her i kringkastingen skulle snakke i takt og følge Vinjes regler. For all del, det er noe bra i en slik tankegang. Klarhet og tydelighet, for eksempel. Men alle gode ting kan drives for langt.

Fra 1980-tallet har utviklingen, både i politikken og massemediene, gått den andre veien, helt fram til den siste rettskrivningsreformen nå i sommer. 2005-reformen, som vi bør kalle den, har fått altfor liten oppmerksomhet. Reformen forkaster nemlig noen av de mest autoritære sidene ved norsk språkpolitikk. Enkelt sagt er flere ord og former blitt tillatt, slik at folk kan gjøre mer som de vil. I alle fall i bokmål. Nynorsk er ikke tema i P2-kommentaren denne uka.

Den språklige vendingen

Men det har skjedd en annen endring som jeg mener er enda viktigere. Den gangen, altså da Vinje startet sin språkpolitiske karriere, var det ytterst få som hadde hørt om den språklige vendingen i filosofien. I løpet av 1970- og 80-tallet kom internasjonale filosofer og forskere til å snu opp ned på mange forestillinger om språk.

Kort sagt la de større vekt på hvordan vi mennesker skaper virkelighet, ikke bare avspeiler virkeligheten, gjennom språket. De viste også hvordan språkbruk alltid henger sammen med ståstedet, altså hvor man ser verden fra. Denne språklige vendingen i vitenskapene har for mange av oss ført til et mer nyansert syn på forholdet mellom språk og virkelighet.

Hvilken klippefast grunn?

Disse nyansene har aldri nådd fram til Finn-Erik Vinje. Når han nå kommer med enda en bok om norske uttrykksmåter, henger han fast i et helt antikvert syn på språk. Han hevder for eksempel fremdeles at det finnes noe som heter ”tradisjonens klippefaste grunn” ("Ut med språket"s. 176 og 197), en slags steingrunn som konservative språkkjempere kan falle tilbake på. Men det finnes ingen slik klippefast grunn i språktradisjonen. Bare religiøse fanatikere tror på slikt. Vinje er en språkfundamentalist. Og er det noe de siste årene har gitt kunnskap om, er det at fundamentalister er farlige for demokratiet.

Steinulf Tungesvik. (Foto: Scanpix)

Vinje hamrer løs på mangfoldet. Han vil ha språklig marsjgang og ensretting, blant annet fordi det tjener interessene til folk som han selv, med bolig og arbeid på vestsiden av Oslofjorden. Dette sier jeg, som selv er vokst opp, bor og jobber i det samme området. Det gjør jeg fordi jeg vil ha fram et det er flere enn nynorskforkjempere som Tove Bull eller Steinulf Tungesvik som er mot Vinjes antikvariske språksyn.

Idealet om friksjonsfrihet

Finn-Erik Vinje har noen få mantraer, setninger han gjentar og gjentar uten at de får det minste fnugg av sannhetsinnhold for det. En av dem er at språket i formelle sammenhenger bør fungere ”mest mulig friksjonsfritt; [slik at ] leseren [eller lytteren] kan konsentrere seg om innholdet og [ikke bli] distrahert av ordformer han ellers sjelden eller aldri ser på trykk ”(”Ut med språket” s.15).

Dette høres jo fint ut. Og det har vært retningsgivende for mye god journalistikk. Klarhet og tydelighet må jeg forlange også av meg selv når jeg kommenterer i P2. Men det virker rett og slett feil å ha friksjonsfrihet som ideal for den offentlige talen og samtalen. Har det aldri slått Vinje at friksjon skaper varme? Det er når ulike språk og oppfatninger brytes mot hverandre at man får et varmt og levende demokrati.

Ikke Vinjes feil, men medienes

Derfor er jeg glad for at Vinje stort sett taler for døve ører når det gjelder medienes språklige praksis. I alle fall innen bokmål, brer mangfoldet seg, til Vinjes store forargelse. Det er bare som intervjuobjekt mediene villig låner øre til ham, fordi han er så flink til å målbære forstokkede synspunkter på språk.

Finn-Erik Vinje får nå bare holde på, det er hans rett. Det jeg er imot, er at mediefolk tror en professortittel gjør ham objektiv når han snakker om språk. Finn-Erik Vinje uttaler seg nettopp som den han er: En språkpolitisk aktivist bosatt i Bærum med jobb i Oslo 3.

Per Egil Hegge. (Foto: Scanpix)

Hegge rir igjen

Vinjes bok har jeg lest fra perm til perm. Men jeg nevnte at det er kommet tre andre bøker om språk som jeg har bladd i før denne kommentaren. Den forfatteren som er nærmest Vinje i politisk praksis, er tidligere Aftenposten-redaktør Per Egil Hegge.

Man skulle nesten tro tittelen henspiller på Vinjes regelrytteri. Men i ”Ridende rytter til hest” driver Hegge sin folkeopplysende rettskrivningspraksis med adskillig mer humor enn Vinje. Og han presenterer seg ikke som noe annet enn en vanlig språkbruker, uten professoral autoritet.

En annen bok som er til å få forstand av, er ”(Nesten) alt du trenger å vite om norsk”, en samling med 52 artikler om språk, redigert av Helene Uri. Men selv den nokså friske og lekne layouten, og det varierte språket denne boka fra Kunnskapsforlaget, kommer fullstendig til kort i forhold til den fjerde boka.

Petter Schjerven. (Foto: Scanpix)

Tapeter og ordspill blir aldri det samme

”Typisk norsk” har du antagelig sett på TV i beste sendetid i NRK1, med Petter Schjerven som programleder. Det var et bra program på TV, ett som fikk barn på 10 år til å sitte klistret til skjermen. Men, utrolig nok, boka er enda bedre.

Jeg drar med meg mange bøker hjem til mine barn, men denne skal jeg prakke på dem med god samvittighet. Jeg er sikker på at de kommer til lese i den. Det skal jeg også, for å le og tenke over hva godt språk er. Dinamo forlag og designer Tine Poppe har laget en bok som setter en ny standard for bruk av veggpynt, tapet og bordduker i norske bøker! Og redaksjonen som helhet har laget et utrolig oppkomme av sprelsk informasjon om norsk språk.

Tom Egil Hverven (Foto: NRK)

Det eneste som nå gjenstår er å utfordre nynorskfolket til å lage like gode bøker som denne i stedet for å sutre over at de ikke fikk være med på leken.

Av Tom Egil Hverven
P2-kommentar, NRK P2, 22. oktober 2005


Kilder:

”Ut med språket” av Finn-Erik Vinje (Schibsted)

”Ridende rytter til hest” av Per Egil Hegge (Kagge)

”(Nesten) alt du trenger å vite om norsk” redigert av Helene Uri (Kunnskapsforlaget)

”Typisk norsk” av Petter Schjerven med flere (Dinamo)

Se også ”Dagens vinje – gårsdagens Vinje” av Tove Bull i Syn og Segn nr. 3 1988.