Å være avhengig av de andre

Erklæringen var underskrevet av lederne for 52 av de største frivillige organisasjonene i Norge. Budskapet er enkelt, men kritisk: Det samfunnet innbyggerne i Norge har skapt de siste 100 årene, er på vei i feil retning. Tanker om fellesskap og samfunnsetikk viker for langt sterkere idéer om at veien til det gode livet går via selvrealisering, individualisering og uforpliktende bånd til andre mennesker.

Det markedet ikke tar vare på

Avhengighetserklæringen peker i sju punkter på utfordringer det norske samfunnet ikke tar tilstrekkelig hensyn til: mennesker er avhengig av kloden de bor på, de er avhengige av fellesskap, trygghet, anerkjennelse og beskyttelse. Ikke minst er vi avhengige av tid, kjærlighet og omsorg. Denne type avhengighet kan ikke ivaretas av markedskrefter eller konkurranse.

Men fikk du den med deg? En sammenfatning av Avhengighetserklæringen sto på kronikkplass i Dagbladet tirsdag. Jeg gjorde et nettsøk i de store riksdekkende mediene, inkludert TV2 og NRK. Ingen ting tyder på at noen av dem ofret erklæringen en tanke.

Mediene er jo så opptatt av å tjene "kundene", "forbrukerne" eller hva vi nå populært kaller dere som hører på en kommentar som denne. Jeg sitter selv i det aller største glasshuset. Fra innsiden ser jeg hvordan NRK bukter seg langs alle membraner og glassflater for å gjøre seg lekker for lyttere og seere.

Mangler alternative perspektiver

Jobben min her inne er å lese litteratur, vurdere dens kvalitet og forsøke å forstå hva den sier om kulturen og samfunnet. Jobben min er å være kritisk, det vil si åpne for alternative perspektiver, alternative synspunkter på hvordan samfunnet tenker seg selv framover i tid. Men det er blitt vanskeligere å åpne for flere perspektiver. Medienes dreining i retning av kommersialisme er selv en av de sterkeste ensrettende kreftene i vår tid. Hva sier for eksempel en avis som Dagbladet om litteraturen?

”Norske forfattere skriver altfor mye om oppvekst og familie og altfor lite om resten av samfunnet og kulturen.” Omtrent slik kunne man oppsummere de siste ukenes debatt om den norske romanen i Dagbladet. Men avisa diskuterer altså helst romaner som mange kjøper. Dermed går den glipp av at det som finnes i dikt og drama, fra Øyvind Rimbereid til Jon Fosse.

Dagbla-debatten om romanene kulminerte i en heller intetsigende panelsamtale, skal vi tro Fredrik Wandrups referat fra litteraturfestivalen på Lillehammer i samme avis. Jeg var ikke på Lillehammer, men hele debatten virker som den kommer en noen år for sent. Dette diskuterte vi jo i 1998 og 1999!

Jon Fosse som samfunnskritiker

Likevel mener jeg at jeg fant noen nye tanker om dette på et seminar om festspilldikteren Jon Fosse i Bergen. Norsk litteraturdebatt er ofte nærsynt. Det kan være bra å ha et blikk utenfra. For hva finner den svenske teaterkritikeren Leif Zern hos Jon Fosse? Jo, at mange av dramaene hans handler om familie og oppvekst, akkurat som i norske romaner.

Men nettopp Fosses fokus på enkeltpersoner i familier får dramaene til å fungere samfunnskritisk. Jon Fosse løfter fram menneskets avhengighet av ”de andre”. Og nettopp denne kritiske siden av Jon Fosses forfatterskap er en av de dristigste og mest nyskapende tolkningene i Leif Zerns nye bok ”Det lysande mørket”. Dagens Nyheters teaterkritiker kaller Fosse kort og godt vår tids største europeiske dramatiker.

Det er gått tretten år siden Jon Fosse skrev sin første tekst for scenen. Når et av hans siste dramaer, ”Svevn”, kommer opp på Nationaltheatret til høsten, har han skrevet over 20 teaterstykker som er oppført på scener over det meste av verden.

Men i Norge blir Fosse ofte elendig lest og dårlig forstått. Særlig toneangivende aviser som Aftenposten og Dagbladet har unngått å gi en skikkelig beskrivelse av hva som skjer i Jon Fosses dramatikk.

Trøttheten ved å være den man er

Fosses dramaer handler ofte om trøttheten ved å være den man er, skriver Leif Zern. De handler om stillstand, oppgitthet, depresjon. Der massemediene framstiller sosial og geografisk mobilitet som selve nøkkelen til et fullverdig menneskeliv, legger personene hos Jon Fosse seg ned på sofaen. De stenger døra, isolerer seg, eller de drar ut på fjorden for å fiske, alene. De deltar ikke.

Det finnes riktignok noen unge menn som spiller gitar. Men de driver det aldri til noe. De stiller ikke opp i Idol. I høyden spiller de i dårlige danseband, eller samler inn penger i en kasse på gata. Unge mennesker hos Fosse ligger helst rett ut på sofaen, drikker øl, ser på TV.

Jon Fosse beskriver ”det depressive samfunnet”. Hans stykker er en kritikk av et samfunn hvor idealet er at alle skal konstruere seg en egen identitet. På en tankevekkende måte løfter Leif Zern Fosse fram som en dramatiker med samfunnskritisk potensiale.

Vil ikke være samfunnsrefser

Under Festspillene i Bergen kom det fram at Jon Fosse sjøl nok betakker seg for å bli framstilt slik. Han er i likhet med meg vokst opp på 1970-tallet, og han har aversjon mot en teori som gjør litteratur til en avspeiling av samfunnet, eller reduserer den til sosialpsykologi eller sosiologi.

Fosse er heller ingen samfunnsrefser som Henrik Ibsen eller Dag Solstad. Han tenker litteratur på en annen måte. Leif Zern får fram hvordan noen av de mest magiske – eller mystiske – øyeblikkene i Fosses dramaer oppstår fordi menneskene hans ikke handler, ikke opponerer, ikke gjør opprør.

Dramaer uten tradisjonell dramatikk

I boka ”Det lysande mørket” blir noe fascinerende ved Jon Fosses dramatikk synlig: Personene hans unnviker konflikt. De opptrer i drama, men lager ikke dramatikk, paradoksalt nok. Hvorfor gjør de ikke det? Hvorfor krangler ikke far og sønn, mor og datter, i Fosses stykker? Det har de jo gjort på teaterscenen siden antikken? Leif Zern antyder at Fosse beskriver en helt ny type samfunn, preget av passive, jeg-svake, subjektløse individer.

Jeg tror det er en sammenheng mellom dette og Avhengighetserklæringen statsminister Bondevik fikk i hendene denne uka. De samfunnsmessige endringen som Leif Zern sporer hos Jon Fosse er mer verd å diskuterer enn mange andre spørsmål i årene framover.

Tomhet man ikke kan gjøre noe med

De nordiske sosialdemokratiene er forbilder for mange andre land. Norge og Sverige skårer høyt på statistikker for levekår. Men kanskje Jon Fosse peker på noe som unnslipper statistikkene. Den tomheten Jon Fosse peker på, er ingen psykologisk eller sosial tomhet. Det er en tomhet man ikke kan gjøre noe med, skriver Leif Zern.

I all sin mangel på handling, peker Jon Fosses kunst på noe annet:

Stillhet,

tid,

avhengighet.

Det vi alle trenger for å leve, det som bare åpenbarer seg i rommet mellom mennesker som står oss aller mest nær.

I den korte tiden de står oss nær.

Plutselig er de ikke der lenger.

Hvordan forholder du deg til det, spør Jon Fosses litteratur. Og viser nakent fram avhengigheten av de andre.

Av Tom Egil Hverven

P2-kommentaren 11. juni 2005

Lenker