Medienes ære på spill

Av Atta Ansari

Rahila Iqbal

Selvsagt blir også Rahila-saken dekket i et tett samarbeid mellom flere journalister og fotografer, men tre reportere som på en eller annen måte har bakgrunn fra Pakistan er blitt ganske sentrale i dekningen av Rahila-saken; Kadafi Zaman (VG), Mah-Rukh Ali (NRK) og Yama Wolasmal (DB).

Både Zaman og Ali har dekket saken fra Pakistan, mens Wolasmal har dekket den fra Oslo med hjelp av en lokaljournalist i Pakistan. Etter at faren, bestefaren og sjåføren til Rahila Iqbal ble arrestert har Dagbladet sendt en ikke-pakistansk journalist til Gujrat for å følge utviklingen.

Neppe tilfeldig

Faksimile VG, 4. juni

Det er slett ikke tilfeldig at alle tre medier har gitt nettopp de tre nevnte reporterne i oppdrag å dekke nettopp denne saken. Dette viser at mediene har forstått noe av betydningen flerspråklig og kulturell kompetanse kan ha ved siden av journalistisk instinkt og ferdigheter. I Dagbladets tilfellet kommer den fram gjennom Wolasmals språk og kulturbeherskelse - ikke nasjonalitet - fordi hans foreldre i motsetning til de to andre har bakgrunn fra Afghanistan.

Det er så langt lite å si på journalistenes innsats og vilje, men det er lite som tyder på at denne saken blir dekket på en spesielt god måte, fordi redaksjonene har medarbeidere med pakistansk eller afghansk bakgrunn. Tabbelisten er dessverre også denne gang i ferd med å bli ganske lang. Både de som har de nevnte reporterne på laget og de som ikke har det, har grunn til å se kritisk på sin dekning av Rahila-saken.

Tabbelisten

Den første tabben ble begått av flere medier samtidig. De første to dagene etter at saken ble kjent ble ektemannen til Rahila viet all oppmerksomhet i flere medier. Både navngitte og anonyme kilder fra Ahmadiyya Menighet ble sitert i flere medier opptil flere ganger daglig. Samtlige var opprørte og oppgitte og sa i kor: «Dette er et æresdrap».

Sladding av ektemannens ansikt bidro ytterligere til å understreke hvor redd han var de fryktløse æresmorderne i det pakistanske miljøet. Det ble aldri stilt spørsmål ved hans troverdighet. Det tok flere døgn før noen oppdaget at mannen ikke lenger var gift med den avdøde Rahila Iqbal – og at han muligens kunne ha motiver for å sverte sin tidligere svigerfamilie.

VG tok teten i «æresdrapkoret» med følgende førstesideoppslag lørdag den 4. juni: «Dødskrasj etterforskes som ÆRESDRAP». Fram til den dagen hadde kun ektemannen og kilder i Ahmediya Menigheten antydet dette. Kvelden før hadde politiet sagt at de ikke utelukket æresdrap, men på VGs desk ble dette omskrevet til et mer salgbart språk.

TV2 Nettavisen begikk en større flause. Den 5. juni kl 14:05 dukker følgende overskrift opp: «- Dyttet i elva av lastebil». Legg merke til hvordan sitatstreken markerer sikkerheten i de kildekritiske vurderinger som ligger til grunn for dette journalistiske kunstverket. Men inne i artikkelen har TV2 Nettavisen verken noen navngitte eller anonyme enkeltkilder som kommer inn under kategorier som mulige vitner, eksmannen, advokatene til de involverte, norsk politi eller pakistansk politi. Og vi lurer på hvem har sagt dette? Dette er jo et skup, en ny utvikling!

Saken var egentlig kun et referat av hva Aftenposten hadde skrevet basert på noe så konkret, gjenkjennbart og troverdig som «kilder i det pakistanske miljøet i Norge». Det er klart at TV2 Nettavisen måtte sitere Aftenposten i denne saken i sin helhet etter følgende journalistiske regel: «sjekk aldri en god historie».

Mer edruelig dekning

Det koker både i Randheer og i Oslo etter alle antydninger om at Rahila Iqbal ble drept fordi hun var gift med en «ikke-muslim» fra Ahmadiyya-sekten. De tre journalistene med minoritetsbakgrunn vet at de står i fare for å bli tatt til inntekt for det ene eller det andre synet i Rahila-saken. De er derfor nødt til å være mer balanserte enn sine kolleger. Men sirkelen slutter ikke der. For alt som VG, NRK, Dagbladet skriver i denne saken vil i «gatas parlament» bli tilskrevet de tre journalistene.