Hjerteløs språkdebatt

Samma året som je vart født, 1960, kjøfte bæssfar min ei stugu i Nord-Odarn i Hedmark. Han bigd’en om tel ei hitte. Hår sammar sea har je vøri oppi Odarn. Je har fløtt mie rundt, og veit itte heilt om je kan kalle nånstans heme. Mæn om det er no som er heme før mæ, er det dætta stællet je aldri har bodd, Nord-Odarn.

Tospråklig oppvekst

Bestefaren min vokste opp på Blommenholm i Bærum utenfor Oslo i begynnelsen av forrige århundre. Selv om morens hans kom fra Trysil og hans eget navn, Hverven, var fra Ottestad ved Stange på Hedemarken, snakket bestefaren min like pent som jeg gjør akkurat nå. Og vel så det.

Folk som flyttet inn til Oslo-området tilpasset seg gjerne. Også bestemoren min, som var fra Elverum. De levde i en tid hvor sprogstiden var uforsonlig, og de valgte, mer eller mindre bevisst, å snakke og skrive riksmål. De ville være fine byfolk, ikke rå bønder. Men de lengtet altså såpass tilbake til landsbygda at de bygde hytte på "landet", midt i åkeren, midt i tykke skogen i Odalen, sent i livet.

Noen få år av mitt liv bodde også jeg i Oslo og Bærum. Min mors mål var riksmål, og hun rettet gjerne på oss barna dersom vi kom i skade for å si APPelsin eller BANan, som min bestekamerat sa, fordi familien hans hadde flyttet ut til Bærumsblokkene fra Oslo øst. Jeg ble vant til å se på slike ord som stygge, noe som skulle renses ut av mitt eget sprog.

Flytta som tolvåring

Mæn før mæ vart heile livet og språket snudd opp ner da familien fløtte tæl Odarn den sammarn jeg filte tølv år. Je vart språklig førvirre, je fækk ”trøbbel med identiteten”, som den jødiske filosofen Jacques Derrida skreiv etter at nazista tok fra'n fransken som morsmål under krigen.

Lenge etter at je fløtte tæl Odarn leite je etter et spåk, en måte å tala på som kunne forene det je hørte inni mæ med det je hørte rundt mæ. Je vart, som mange unger i Norge har vøri, tospråklig. Je prate ett språk blant venna på skur’n -

- og et helt annet sprog hjemme. En stund senere i tenårene skrev jeg til og med ord som ”sne, efter, og frem”. Dette var 1970-tallet, jeg var fundamentalist og søkte et absolutt sammenfall mellom skrift, tale og handling. Og det falt lettere å forandre talen enn skriftsproget.

Så mange slags debatter har ebbet ut etter 1970-tallet. Jeg endte opp som en nokså normal bokmålsbruker, men med en voksende kjærlighet til nynorsk.

Fløgstad som ildpåsetter

De siste månedene har debatten om språk blusset opp igjen. Det skyldes særlig forfatteren Kjartan Fløgstad, som har gitt ut den svært velskrevne pamfletten ”Brennbart” der han viser hvordan sporene fra språkstriden omkring 2. verdenskrig går igjen i vår tids språkdebatt.

Et hovedpoeng i boka er at sentrale historikere som Lars Roar Langslet og Hans Fredrik Dahl har begått alvorlige feil i sin historieskriving. Deres måte å skrive historie på, speiles i vår tids sterke motstand mot nynorsk, mener Kjartan Fløgstad. Han sikter særlig til høyresiden i Oslo-politikken. Når elever truer med å brenne nynorsk-bøker, minner det stygt om nazisters behandling av bøker de ikke liker.

Oslo-byrådets fadese

Byrådet i Oslo vil gjennomføre det de kaller et forsøk i videregående skole, der elevene får mulighet til å velge vekk skriftlig nynorsk. Det er en forutsetning at eksperimentet skal følges opp med solid evaluering og forskning på konsekvensene. Saken er imidlertid så dårlig forberedt at ingen norske fagmiljøer vil ta på seg forskningsoppdraget. Det eneste tilbudet Oslo kommune har fått er fra Gøteborg, og direktøren i utdanningsetaten, Astrid Søgnen, vurderer for tiden om dette er godt nok til å sette i gang forsøket. Jeg ønsker ikke lykke til!

I går kom nyheten, et resultat av ordentlig forskning, om at norske ungdommer kommer best ut i Norden når det gjelder språkforståelse på tvers av landegrensene. Trenger Oslo-politikerne virkelig flere motargumenter nå?

Oslo-skolens eksperimentering er et brudd med 120 års tospråklighet i Norge, fra jamstillingsvedtaket i Stortinget i 1885 til innføringen av skriftlig prøve i begge målføre nettopp i gymnas - eller videregående skole - i 1907. Norges tospråklige kultur er dermed mer truet enn på lenge, godt hjulpet av ivrige Høyre- og Fremskrittsparti-politikere. Inn i denne debatten kastet Kjartan Fløgstad noe ”Brennbart”. Med god grunn tok det fyr.

Språklig konservative forfattere

For det finnes forfattere som går langt i retning av å dyrke noe helt annet enn nynorsk. Helene Uri vil neppe fordrive nynorsk fra skolen. Men hun argumenterte sterkt for riksmål i en kronikk i Dagbladet før jul. Om kronikken ”Ut av språkskapet” ikke avslørte så mye nytt om Helene Uris oppvekst på vestkanten i Oslo, føyer den seg inn i en interessant tendens: Flere og flere yngre norske forfattere skriver et mer og mer konservativt bokmål.

At Arne Berggren, som vel har vokst opp omtrent i samme kultur som Uri, skriver ”sne” i ”Advent”, er kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Merkeligere synes jeg det er at Jonny Halberg, fra Jørstadmoen ved Lillehammer, bruker former som ”bjerk” og ”øksen”, og det lagt i munnen på en serber, i romanen ”Gå til fjellet”. Om noen år skulle det ikke forundre meg om språkforskere finner at det parallelt med forsøket på å fordrive nynorsk ut i skolen, skjedde en dreining mot riksmål i norsk sakprosa og skjønnlitteratur.

Helene Uri velger i sin kronikk langt på vei å se bort fra de politiske sidene ved det å være språkbruker. Jeg er skeptisk til en slik avpolititisering av språket. Og jeg tror ikke på Helene Uris beskrivelse av riksmål som et ”hjertespråk”. Min historie viser at mange av oss nordmenn, nye og gamle, ikke har et slikt språklig rent hjerte å skilte med utapå skjorta eller blusen. Så fort man er i stand til å reflektere over morsmålet, er språk alltid også et valg. Særlig fordi vi taler inn i en norsk offentlighet som er til de grader dominert av bokmål.

Kva skal ein gjere?

Riksmålsbrukerne er jo slett ingen undertrykt minoritet i Oslo. Store forlag og aviser har tvert i mot favorisert bokmål og hemmet nynorsk i mange tiår. Man kan skjelle og smelle mot medienes fortrengning av nynorsk, og det er blitt gjort i flere aviser denne uka. Men kanskje finnes andre metoder for oss østnorskinger som er vokst opp med bokmålsgraut?

Kva skal ein gjere? Eg må seie at eg etter debatten i haust sterkt vurderer å tale og skrive meir nynorsk. Eg har lenge hatt filosofen Gunnar Skirbekk som førebilete i så måte. I likhet med meg, vaks han opp i Hedmark. I motsetnad til meg, valde han svært tidleg å skrive og tale nynorsk. Når eg spør han i dag, oppgir han tre grunner til det. Gode grunnar.

Den første er litterær, seier Skirbekk. Nynorsk er eit meir presist språk, om ein til dømes vil undersøke eksistensielle grunnspørsmål, slik han gjorde i den første boka frå 1958, "Nihilisme?". Og slik Jon Fosse, født året etter, framleis gjer, i bok etter bok, drama etter drama. For meg er denne grunnen, den litterære, den viktigaste. Sterke namn som Olav H. Hauge, Eldrid Lunden, Ragnar Hovland, Jon Fosse og Olaug Nilssen gjer at den nynorske litteraturen lever som aldri før. Å seie noko anna, slik til dømes Hans Fredrik Dahl freister å gjere, er historieforfalsking.

Andre grunner for Skirbekk var kontakten med familien, mellom anna nynorskbrukarar frå Østerdalen, og god kontakt med hedmarksdialekta der han vaks opp, på Hamar. Desse to siste grunnane kunne ein gjerne utvide til å gjelde heile kontakten med røtene, med gamal norsk kultur, sjølve grunnlaget for at vi er nokre menneske som bur akkurat her, i Noreg, og ikkje kor som helst i verda.

Migrasjon og globalisering gjer sjølsagt at dei to norske skriftspråka kjem i kontakt med og utfordrast av andre språk. Men dét forandrer jo ikkje at vi er nokre få menneske som meir eller mindre frivillig har vald å bu her og dele røynsler langs vegen mot nord, der det for tida bles og bles og havet stig frå alle kantar.

Så ulike Kjartan Fløgstad og Jon Fosse enn er som forfattarar, utan dei hadde ikkje eg visst heilt kven eg var.

Eg hadde ikkje vore nokon, trur eg. I alle fall ikke nokon som kunne lese, erkjenne og uttrykke kven eg er. På norsk.


Av Tom Egil Hverven
P2-kommentaren 15. januar 2005