Blir Irak-krigen "irakisert"?

Av utenrikskommentator Jahn Otto Johansen

De som er gamle nok til å huske Vietnam-krigen, vil vite at det den gang ble snakket om en ”vietnamisering” av krigen mot FNL (Vietcong) og Hanoi. Meningen var at sørvietnameserne skulle overta stadig mer av det militære ansvaret.

I virkeligheten betydde ”vietnamesering” amerikansk nedtrapping som endte med fullstendig tilbaketrekking fra Vietnam og kommunistisk seier. Sørvietnamesiske generaler og politikere var for korrupte og uenige til å kunne danne noen effektiv front mot de veltrenede og disiplinerte kommuniststyrker.

”Irakisering” og ”vietnamisering”

Nå er Irak riktig nok ikke Vietnam. Opprørerne og terroristene utgjør ingen enhetlig front, og selv om Iran har blandet seg opp i konflikten etter Saddam Husseins fall, kan nabolandet aldri bli den base for våpen og soldater som Nord-Vietnam var.

Det er også mange andre ulikheter mellom Vietnam-krigen og konflikten i Irak. Men likevel kan det være grunn til å være på vakt når det tales om ”irakisering” slik ”vietnamisering” i sin tid skulle være det store sesam-sesam.

At amerikanerne ønsker en ”vietnamisering” er det ingen tvil om. De vil av bitter erfaring helst holde seg mer i bakgrunnen, eventuelt i godt beskyttede garnisoner i ørkenen og i sine bunkers i Bagdad.

Amerikanerne stiller gjerne penger, våpen og instruktører til rådighet for statsminister Iyad Allawi. Og nå skal dessuten NATO og dermed Norge hjelpe til med utdanningen av irakiske soldater.

”The Ugly American”

Problemet er imidlertid at de militære styrker og politiavdelinger som overgangsregjeringen disponerer, er lite effektive. De er for få og har en tendens til å desertere når terroristene blir for aktive.

Det er daglige demonstrasjoner mot USA i den hellige byen Najaf. (Foto: Reuters/Scanpix)

Både Alawi og amerikanerne høster nå de bitre frukter av prokonsul Paul Bremers mange feilgrep. Han oppløste de irakiske regjeringsstyrker og skulle ha en ”av-baathisering”, slik amerikanerne i sin tid drev med ”de-nazifisering” i Tyskland. Resultatet ble kaos og lovløshet.

I Tyskland var okkupasjonsmakten klok nok til å benytte seg av politi og andre myndigheter som tidligere hadde arbeidet for Hitler-regimet. Den amerikanske okkupasjonsmakten i Tyskland var utvilsomt bedre kvalifisert til å forstå de utfordringer de stod overfor enn Bremer og hans medarbeidere var.

Man må til Vietnam og ”The Ugly American” for å finne amerikanere som var så uvitende om de lokale kulturelle og historiske forutsetninger som Bremer var.

Alawi kontra al-Sadr

Problemet med ”irakiseringen” er at Alawi og hans overgangsregjering ikke har noen særlig legitimitet i det irakiske folk. Den betraktes som håndplukket og innsatt av okkupasjonsmakten, hvilket den er. Selv om Alawi er shia-muslim, har han ingen autoritet over shiitene som utgjør 60 prosent av Iraks befolkning.

Det ser vi tydelig i oppgjøret med den ytterliggående shia-lederen Muqtada a-Sadr. Her har Alawi forsøkt seg med både maktbruk, trusler og løfter uten at det har hjulpet. Intet tyder på at Sadrs militsstyrker lar seg så lett avvæpne som amerikanernes og regjeringens kommunikeer tyder på.

Igjen ser vi en parallell til Vietnam i tendensen til ”body counts” - telling av falne motstandere. I virkeligheten er mange, kanskje de fleste sivile.

Al-Sadr må ikke undervurderes

Sadr er ikke udelt populær blant shia-flertallet. Han er for radikal og kompromissløs, men han tjener likevel på at han fremstår som en klar motstander av en okkupasjonsmakt som shiitene helst vil bli kvitt, selv om de ikke hadde noe imot at Saddam Hussein ble styrtet.

Al-Sadr utnytter den moderate shia-lederen Ali al-Sistanis sykehusopphold i Storbritannia. Al-Sistani har forsøkt å dempe gemyttene og vil ikke ha noen åpen konflikt. Men han har ikke tatt klart avstand fra unge al-Sadr. Han forstår bedre enn Alawi og amerikanerne at al-Sadr ikke må undervurderes.

Al-Sadr gjør det samme som islamistene i Egypt og andre muslimske land. Hans folk driver et betydelig sosialt arbeid. Han har et nettverk av sosiale velgjørenhetsinstitusjoner som ble grunnlagt av hans far. De er høyst tilstedeværende blant de fattige i for eksempel Sadr City, der regjeringens sosiale hjelpeprogram er totalt fraværende.

En potensiell trussel

Ett er i hvert fall sikkert: De shia-muslimske folkemasser som lever i trange kår og ikke har sett noen sosial bedring som følge av okkupasjonen, utgjør en potensiell trussel.

Dersom de følger al-Sadrs oppfordring til opprør, blir de en langt større utfordring for overgangsregjeringen og amerikanerne enn motstandene blant sunnittene hittil har vært. Her fisker iranerne i rørt vann. Det gjør ikke et shia-opprør mindre komplisert.

I kampene om Najaf er det i virkeligheten amerikanerne som har vært viktigst, selv om det ble forsøkt gitt inntrykk av at det var en irakisk oppryddingsoperasjon. Det er ferske US Marines som har vært i aksjon, og de skal etter sigende være vanskelige motstandere når noen av deres egne blir drept.

De skal hevne sine kamerater. Hvem som begynte å skyte i Najaf og hvem som har brutt våpenhvilen, er det umulig å si. Det er vanskelig å finne uavhengige kilder som kan være et korrektiv til opprørernes propaganda og amerikanernes og regjeringens like propagandistiske seiersmeldinger.

Irak svekker George W. Bush

Det er altfor tidlig å tale om noen virkelig nedtrapping av amerikanernes militære nærvær i Irak. Det slår tilbake på George W. Bush's valgkamp. Bare fire av ti amerikanernes støtter nå presidentens håndtering av Irak-konflikten.

Som spaltisten Joe Klein nylig skrev i Time ”er Irak en langt større trussel mot Bush`s gjenvalg enn John Kerry”. Når det gjelder kampen mot terror står imidlertid Bush fortsatt sterkt, selv om Kerry i de aller siste meningsmålinger har halt noe inn på ham.

Det kommer så mange og til dels motstridende meningsmålinger at vi europeiske kommentatorer nok burde ta dem med flere klyper salt. På ett punkt er målingene imidlertid tydelige: Irak er George W. Bush`s største utfordring mens kampen mot terror fortsatt er hans trumfkort.