Valgkampen velgerne taper

Poenget ved en debatt er ikke å vinne eller tape, men å sette refleksjon i bevegelse. Det er i samspillet mellom meg og debattantene at jeg blir klokere. Det er jeg, lytteren, som skal komme ut med gevinst i en debatt – ikke debattantene. Derfor er denne tendensen til å kåre vinnere med alle slags lissom-målinger et anslag mot meg, velgeren. Det er alltid jeg som taper. For jeg forstår ikke mer selv om mer eller mindre tilfeldige personer kårer en vinner.
Mennesker i valgkamp kan gå over lik når det er meningsmålinger, og ikke meninger, som teller.

Asiater er farlige

Australia er dagens advarsel. Under valgkampen frykter statsminister John Howard hylet fra en liten ulv ved navn Pauline Hansson, som viser tenner overfor asiater. Resultatet er at 438 flyktninger om bord på den norske båten "Tampa" er gisler i en australsk valgjakt hvor statsminister John Howard prøver å hyle høyere enn Pauline Hansson som går på gata og roper at asiater er farlige.

Flokken uler med

Ulven er her, som i så mange sammenhenger, en metafor – et bilde. Metaforen brukte en framtredende tysk valgforsker og leder for et kjent meningsmålingsinstitutt som forklaring, da hun begynte å undersøke hvorfor hun og hennes folk en gang bommet så stygt på et valgresultat. Hun fant ut at de som var usikre foran valget, hadde en tendens til å samle seg om valgets sannsynlige vinner. Derfor fikk den siste uka en så stor betydning.

Når lederulven løfter snuten mot månen og slår an tonen, uler flokken med. Ulvens hyl virker best når usikkerheten er størst. Og nå er den stor. Det kan minne om tiurspill. Eller overspill.

Like oppblåste før

Det virker som om noen mener overspillet er et nytt fenomen, og fjernsynet er i ferd med å ødelegge innholdet i valgkampen. Fjernsynet og tiden er de viktigste syndebukkene vi har. Men fjernsynet er ikke lenger noe nytt fenomen, og det har virkelig ikke endret seg mye de siste femti åra. Programledere i fjernsyn kunne være like oppblåste den gang som nå. Noen vil huske Kjell Arnljot Wig, som spilte hovedrollen i alle politiske debattprogram han ledet – og få husker vel andre fra hans program.

Høyere tempo - men ellers?

Under valgkampen sommeren 1963, den såkalte Kings Bay-sommeren da regjeringen Gerhardsen ble avsatt, hadde fjernsynet overtatt store deler av publikumsgalleriet og sendte direkte fra stortingsdebatten i flere døgn. Og politikerne arrangerte det slik at høydepunktene kom i prime time. De henvendte seg uhemmet til fjernsynspublikum, mer enn til hverandre. I løpet av de førti årene som er gått, har vi vent oss til mediet, slik at tempoet er blitt høyere og fargene flere. Men ellers? Ikke så mye nytt å melde.

Meningsmålingene

Det er meningsmålingene som er nye, og som har brakt noe nytt og - for tiden – ganske frastøtende trekk inn i valgkampen. Meningsmålingene kom fra USA, og ble først brukt i forbindelse med salg og markedsføring. De kommersielle interessene ville ha korrekt informasjon om hva folk ville ha. Meningsmålinger ble en vitenskap, hvor matematikkens logikk og sannsynlighetsteori skapte statistiske metoder.

Rent sprøyt blir nyhetsoppslag

Vi fikk valgundersøkelser her til lands i 60-åra, brukt med mye skepsis. Ethvert tall må tolkes med sine forbehold, og forbeholdene var sterkt til stede i begynnelsen. Etter hvert viste de profesjonelle meningsmålere sin dyktighet, og dermed åpnet døra seg for alle medienes sjarlataner som anvendte seg av meningsmålingenes former, og ga blanke i dens metoder. Den jevnlige rapportering av tall som ikke var signifikante, gjorde politikk til ikke-begivenheter og rent sprøyt til nyhetsoppslag. Disse konstruksjonene begynte så å leve sitt eget liv etter hvert som journalister og politikere begynte å tro at tallendringer alltid reflekterte virkelige endringer.

Feilkilder som meningsmålinger

I dag presenteres de mest elementære feilkilder som meningsmålinger. Når folk ringer inn eller sender inn SMS-meldinger, så er dette selvfølgelig ikke meningsmålinger – det har alle visst så lenge meningsmålinger har eksistert. De er like veiledende som latter på boks.

Problemet er at meningsmålingene blir oppfattet som lederens hyl, og slår an tonen i flokken. Den gamle liberale tanken om at valg dreier seg om avveiing av frie borgeres argumenter, har meningsmålingene drept og ulvene revet i stykker. Valgkampen dreier seg om flokkens bevegelser, påvirket av ytre begivenheter. De såkalte debattene veier ikke argumenter, men handler om å vinne eller tape.

En demokratisk valgkamp er en krise, og i en krise kan samfunnet vise sine verste sider. Australia minner meg om at Adolf Hitler ble valgt til tysk kansler på demokratisk vis med et overveldende flertall i det tyske folk.


Av Per Olav Reinton
Lørdagskommentaren, NRK P2, 1. september 2001
Bearbeidet for nett av Tori Skrede