Dersom en ny klimaavtale virkelig blir inngått i 2015, vil den kunne tre i kraft i 2018, gitt at et tilstrekkelig antall land undertegner og ratifiserer den.
Det norsk-australske forslaget ble overlevert til FNs klimasekretariat den 16. september. Tanken er at verdenssamfunnet skal ta stilling til det under klimakonferansen i Durban i Sør-Afrika om to måneder, melder Reuters.
Tillegg, ikke i stedet for
– Forslaget er en konkretisering av ting som har blitt lagt fram muntlig tidligere og er et forsøk på å sikre best mulig fremgang i forhandlingene, sier miljøminister Erik Solheim (SV) til NTB. Han påpeker at det er vanskelig å se for seg en juridisk bindende avtale, blant annet på grunn av den innenrikspolitiske situasjonen i USA.
Det er imidlertid ventet at en rekke utviklingsland vil motsette seg forslaget og i stedet ta til orde for en forlengelse av Kyotoprotokollen, som gjelder ut 2012.
For Solheim står ikke det nye forslaget i noen motsetning til Kyoto.
– Den avtalen bør videreføres, men de landene som har forpliktet seg, utgjør bare 15 prosent av verdens utslipp. Både USA og Kina står hver for seg for en større andel. Vi trenger derfor noe mer, sier SV-statsråden.
Han påpeker at forpliktelsene fra Kyoto ikke er nok til oppfylle målet om å hindre en global temperaturøkning på mer enn 2 grader.
Utsatt frist
Første skritt i den nye planen er at alle land setter seg mål for de nasjonale utslippene av klimagasser. Samtidig skal hvert land oppgi hva det akter å gjøre for å nå sitt mål.
– Det er allerede flere utviklingsland som har påtatt seg forpliktelser, blant annet Indonesia, som jeg nettopp har besøkt. Også Kina er i prinsippet enige om at utviklingslandene må kutte, forklarer Solheim.
Han understreker at det er store variasjoner mellom de ulike landene og at det ikke er hensiktsmessig å se på dem som én gruppe.
– Land som Singapore og Sør-Korea har for eksempel høyere brutto nasjonalprodukt enn EU-landene Romania og Bulgaria. Og jeg tror ingen ser for seg noen forpliktelser fra de minst utviklede landene i Afrika eller en del øystater, utdyper han.
Uten avtale i 2013
Norge og Australia ser også for seg at det i Durban tas en avgjørelse om å framforhandle en ny protokoll til Klimakonvensjonen. Denne skal ifølge planen vedtas i 2015 og inneholde juridisk bindende utslippsmål.
Den nye planen innebærer dermed at det ikke vil foreligge noen bindende avtale for perioden 2013–2014 med mindre Kyotoprotokollen forlenges.
– Dette er eneste vei framover. Alle andre veier leder til fiasko, sier en klimaforhandler til nyhetsbyrået Reuters.
Ifølge Reuters' kilde, som uttaler seg anonymt, er det på tide å innse at det ikke er realistisk å få på plass en ny avtale tidligere.
Les også:
Rike mot fattige
I EU har det norsk-australske initiativet bred støtte, ifølge EUs sjefforhandler Artur Runge-Metzger.
– Vi mener dette ser ut som en gjennomførbar tidslinje, sier han.
Det er imidlertid ventet større motstand fra utviklingslandenes side.
I Kyotoprotokollen, som ble vedtatt i 1997 og gjelder perioden 2008–2012, er det kun industriland som har påtatt seg forpliktende utslippsmål.
Et viktig stridsspørsmål i klimaforhandlingene er om også utviklingsland nå skal påta seg forpliktende utslippsmål. Dette er et sentralt krav fra industrilandenes side, men utviklingslandene mener det fortsatt er industrilandene, som tross alt har stått for de største utslippene i et historisk perspektiv, som må ta ansvaret.
Mange u-land har derfor tatt til orde for en forlengelse av forpliktelsene i Kyotoprotokollen.
– Det er i utgangspunktet ingen uenighet om hvorvidt det skal skje, men om hvordan, forklarer Solheim.
Les også:
Les:
Skepsis i flere land
Ifølge Ian Fry, som leder Tuvalus delegasjon til klimaforhandlingene, er det norsk-australske forslaget i bunn og grunn bare en utsettelse.
– Det er en gavepakke til USA, sier han.
USA, som står for i underkant av en femdel av de globale klimautslippene, undertegnet i sin tid Kyotoprotokollen, men har aldri ratifisert den. USA krever at også land som Kina, som nå har større utslipp enn USA, må forplikte seg.
Les også:
Les mer:
Solheim er enig i at en juridisk bindende avtale trolig må vente, men at vi ikke kan være passive i mellomtiden.
– Vi må kreve mer og mer forpliktelse, og en presisering av det vil gjøre det mer sannsynlig at løftene blir overholdt. Det gjelder også Norges forpliktelser.