Leksjon 5: Fra parti til parti

Det fantes tradisjonelle Høyre-folk, Arbeiderparti-folk og så videre. Slik er det ikke lenger.

Siden midten av 1980-tallet har norsk politikk vært preget av at velgerne på en helt annen måte vandrer fra parti til parti, eller at de går inn i eller ut av det vi gjerne kaller «sofavelgere», eller hjemmesittere.

Velgernes lojalitet overfor partiene er blitt atskillig svekket. Ikke minst er det slik at unge mennesker har et helt annet forhold til de politiske partiene og til politikere enn generasjoner før hadde.

Parti-hopping i de siste valgene

Forandringene fra 2001 til 2005 har mange årsaker. En av de viktigste er at mange av Arbeiderpartiets velgere forlot partiet i 2001, mens en god del av dem kom tilbake i 2005. En rekke kom dessuten fra andre partier til Arbeiderpartiet i 2005-valget.

Ved stortingsvalget i 2001 var det SV og Høyre som begge gjorde et godt valg, som hadde de mest lojale velgerne. Fire år senere var det Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som var i støtet.

I 2005 gjorde de to partiene det godt, mens SV og Høyre da opplevde et dårlig resultat.

Kristelig Folkeparti, som gjorde et spesielt godt valg i 1997, tapte velgere igjen i 2001, selv om det var det nest beste stortingsvalget for partiet. I 2005 gjorde KrF et svært dårlig valg.

Enda flere velgere hadde da forlatt partiet. Ingen andre partier hadde så lav lojalitet blant sine velgere i 2005 som nettopp KrF.

Venstre kom sterkt tilbake i 2005 etter en lang rad med svake valgresultater. Venstre hentet da velgere fra Høyre og KrF, mens Høyre på sin side også tapte mange velgere til Fremskrittspartiet.

En god del Høyrefolk stemte nok Venstre fordi det før valget ble sagt at det var viktig for et fortsatt regjeringssamarbeid mellom Høyre, KrF og Venstre at Venstre ikke tapte velgere.

Vil ha alle valgene samtidig

I Norge dukker det med jevne mellomrom opp en diskusjon om alle valgene burde foregå samtidig, altså at stortingsvalg, kommunestyrevalg, fylkestingsvalg og sametingsvalg bør foregå samtidig.

Det ville øke valgdeltakelsen ved lokalvalgene, men kritikerne av en ordning med alle valg samtidig mener at faren er stor for at interessen for lokalvalg da ville drukne fullstendig i forhold til stortingsvalget.

Blant de politiske partiene er det særlig Arbeiderpartiet som har ivret for å legge alle valgene til samme tid.

Er det slutt på «den typiske velgeren»?

Tradisjonelle arbeideres oppslutning om Arbeiderpartiet har gått betraktelig tilbake. De velgergruppene som har vært definert som del av arbeiderklassen er også blitt vesentlig mindre med årene.

Midt på 1960-tallet var arbeiderandelen i befolkningen 45 prosent, nå er den under 20 prosent.

Professor Tor Bjørklund skriver i Norsk statsvitenskaplig tidsskrift at i 1965 var det 68 prosent av arbeiderne som stemte på Arbeiderpartiet, 8 prosent på det nydannede SF eller kommunistpartiet.

I våre dager er dette bildet fullstendig endret.

Undersøkelsen til Tor Bjørklund viser at Frp for første gang slo gjennom blant arbeidervelgerne ved valget i 1989. Bjørklund skriver at Frp både ved valget i 2001 og i 2005 hadde en større andel av sine velgere blant arbeidervelgerne enn Arbeiderpartiet hadde.

Det er med andre ord nokså mange med tradisjonell tilhørighet til typiske arbeidergrupper som har gått fra venstresiden og over til høyresiden, da først og fremst til Frp.

«Unormal» avstand mellom Høyre og Frp

Avstanden mellom Høyre og Fremskrittspartiet har vært større under den siste stortingsperioden enn den tradisjonelt pleier å være i perioder der begge partiene er i opposisjon. Dette kommer fram i en undersøkelse som er foretatt av Norsk samfunnsvitenskaplig datatjeneste.

Dersom vi ser bort fra de periodene der Høyre har sittet i regjering sammen med andre borgerlige partier i løpet av de siste tretti årene, har avstanden mellom Høyre og Frp gjennomgående vært mindre enn avstanden mellom Høyre og sentrumspartiene KrF og Venstre.

Ifølge valgekspert Bernt Aardal skyldes det trolig at Frp nå i større grad enn før markerer sin egen politikk i forhold til mulige regjeringspartnere. Det kan også ha sammenheng med at Høyre også har hatt behov for å markere avstand til Frp som er blitt et større parti enn Høyre.

Uenigheten mellom de to partiene finner vi tydelig på områder som olje og energi, forsvar, helsevesen og samferdsel. Denne utviklingen kan tyde på at det ikke blir lett å bygge opp et bredt, troverdig regjeringsalternativ som skulle inkludere både Høyre og Frp.

Også mer markert avstand mellom Høyre og KrF/V–sentrum

Avstanden mellom Høyre og KrF og Venstre er også blitt mer markert etter at regjeringssamarbeidet mellom de tre ble avsluttet etter valget i 2005. Bernt Aardal sier at dette er iøynefallende, men at det likevel er i tråd med det vi ofte ser når koalisjonspartnere går fra hverandre.

Samtidig er det tydelig at avstanden mellom Høyre og sentrumspartiene er mindre enn den var før tiden da de var sammen i Bondevik II-regjeringen.

Landsmøtene til både Venstre og Kristelig Folkeparti i vår gjorde det tydelig at ingen av de to partiene vil gå i regjering sammen med Fremskrittspartiet De ønsker begge et nytt regjeringssamarbeid mellom Høyre, KrF og Venstre.