SV var en videreføring av Sosialistisk Valgforbund, som også ble forkortet SV.
Årsaken til at sosialistene gikk sammen i et valgforbund i 1973, var det vellykkede samarbeidet under kampen mot norsk EF-medlemskap.
Valgresultatet for valgforbundet endte på 11,2 prosents oppslutning, og en begynte derfor å leke med tanken om et nytt varig parti.
Men allerede høsten 1975 trakk NKP seg ut av partiet. Men en rekke kommunister ble værende igjen i valgforbundet.
Sosialistisk Folkeparti derimot gikk opp i SV, det opphørte å eksistere som eget parti, men satte et så tydelig preg på SV slik at det kunne virke som om SV bare var en forlengelse av SF.
Ny Tid var SVs nye avis og SF-organet Orientering, hvor spiren til SF startet, ble lagt ned.
Fram under Kvanmo
Partiet ble et radikalt alternativ på venstrefløyen, og det gikk spesielt godt under den karismatiske lederen Hanna Kvanmo.
I 1980-årene markerte SV seg i sikkerhetspolitikken, og på 90-tallet var partiet en ledende EU-motstander. Partiet sto også for en en radikal fordelingspolitikk.
SV har tradisjonelt hatt svært varierende oppslutning, og har derfor hatt problemer med å komme i posisjon. I tiden 1991–95 samarbeidet partiet i byråd med Ap i Oslo.
SV har hatt en funksjon som en motpol til Ap, med sin sterke motstand mot norsk medlemsskap i NATO og sin kritiske holdning generelt til USAs forsvarspolitikk.
SVs beste valg var stortingsvalget i 2001 med 12,5 prosent av stemmene og kommunevalget i 2003, da partiet fikk 13 prosent oppslutning.
Partileder Kristin Halvorsen fikk mye av æren for denne framgangen.
Fra opposisjon til posisjon
De siste årene har SV beveget seg bort fra opposisjon til posisjon, noe som ikke har vært problemfritt internt i partiet.
Forut for stortingsvalget i 2005 gikk partiet inn i regjeringsforhandlinger med Ap og Sp.
Til tross for at SV gikk tilbake ved valget, ble partiet med i regjering, og partileder Krisitin Halvorsen fikk posten som finansminister.
