Partiet ble stiftet 8. april 1973 som Anders Langes Parti ”(…) til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep.” Partiet fikk navnet Fremskrittspartiet i 1977. Det ble fremstilt som et alternativ til de etablerte partiene, og som et protestparti.
Identifisert med sin leder
Fremskrittspartiet har hatt Carl I. Hagen som formann siden 1978 fram til årsmøtet i 2006, da Siv Jensen ble valgt til ny formann. Få partier i norsk historie har blitt så identifisert med sin leder som Fremskrittspartiet.
Ustabil oppslutning
Oppslutningen om partiet har variert kraftig. Etter kommunevalget i 1987 fikk Fremskrittspartiet for første gang viktige politiske posisjoner blant annet i Oslo, der Peter N. Myhre var ordfører i 1990–91, og partiet kom inn i byrådet.
Ved stortingsvalget i 1993 opplevde Fremskrittspartiet at oppslutningen ble halvert fra 13 prosent til 6,3 prosent. Intern strid i partiet gjorde at Frps stortingsgruppe sprakk i 1994, og fire representanter brøt ut. Etter at den mer liberalistiske fløyen brøt ut, har Frp fått en klarere populistisk høyreprofil, noe som har ført til en klar fremgang i oppslutningen.
Intern strid
Ved stortingsvalget i 1997 ble Frp nest største parti med 15,3 prosent av stemmene. Før valget i 2001 var partiet preget av indre strid, men mer om personkonflikter enn politiske spørsmål.
Formann Carl I. Hagen skulle forberede partiet på å være en seriøs samarbeidspartner, og kvittet seg dermed med ”verstingene”.
Ved lokalvalgene i 2003 gjorde Fremskrittspartiet sitt beste valg noen sinne. Frp ble nest største parti og fikk 17,9 prosent av stemmene.
Etter den interne uroen i forkant av valget i 2001, har Frp stått frem som et veldrevet parti, men med en uklar ideologisk profil. Partiets tradisjonelle rolle som protestparti har imidlertid skapt et troverdighetsproblem, og man har opplevd en viss vegring fra de øvrige partier mot å samarbeide for tett med Fremskrittspartiet.
