Biskopens tale

Kjære brudepar, kjære Märtha og Ari

Det er på pilegrimers vis at dere nå gjør en siste stans, før dere vandrer skirttene opp til alteret. Når målet er godt innen rekkevidde, da er det tid, ikke for å komme raskest mulig frem, men for å hengi seg til selve ankomsten og dvele ved det som skjer.

Det er tanker dere ønsker å tenke nettopp fra det sted dere har satt dere ned….. Det er følelser dere er opptatt av å kjenne på, når kjærlighetens fest skal feires….
Gleden og takknemligheten ved å være så nær dt sted hvor den kjærlighet som forener dere skal få sitt løftede uttrykk.

Det begynte med at dere fant hverandre og ble funnet av hverandre. Kjærligheten som gjør liv til samliv. I glad forvissning om at dere elsker hverandre og vil dele livet med hverandre, har dere trosset all den tvil som vår tid nærer mot enhver varig forbindelse mellom to mennesker.
Slik er kjærligheten, den som etter sitt vesen er evig.
I et likeverdig fellesskap har dere erobret land for en felles framtid. Og dere gjør det på en slik betagende måte: To unge mennesker med en sjelden evne til å sette ord på sine følelser for hverandre og være hos hverandre med et kjærlighetens overskudd, med hengivelse og respekt.
To unge mennesker som møter livet omkring seg med kjærlighetens blikk.
Verden er vakrere med dere!

Og nå sitter dere altså her – side om side – på brudeparets benk. Jeg hilser dere med et ord om samliv, grunnleggende nok til å favne kjærlighetens fest.
Slik skriver Paulus i et av sine brev:
”For ingen av oss lever for seg selv….” (Rom 14,7)
Hvem kan forstå og glede seg over dybden i det ordet bedre enn to som elsker hverandre!
For ingen av oss lever for seg selv…
Takk, gode Gud, for at det virkelig er slik!

Stedet dere har satt dere ned tydeliggjør en videre sammenheng. Det er som dere vil si:
Dagen i dag handler ikke bare om oss to, men om oss to og de fellesskap vi er innfelt i. Underveis mot alteret er det viktig for oss å stanse nettopp her, nær dere som utgjør viktige tråder i vår livsvev: Mor og far, søsken og familie, slekt og venner……
Vi vil sitter her noen dyrebare minutter og kjenne på takknemligheten over selve livet:
For ingen av oss lever for seg selv…..


Bibelens ord åpner også perspektiver mot endringer som nå skjer i deres liv, dette som handler om våre roller. Neste gang dere tar plass ved siden av hverandre, er det som ektepar, med all den sødme og all den forventning som det kan romme…
For dere to handler det også om andre endringer og andre roller, ikke minst fordi deres liv så sterkt er knyttet til det offentlige rom. Å skulle leve i dette rom kan være takknemlig og utfordrende, men også nådeløst og ensomt.
Det er som om ordet om samliv kommer dere i møte på en ny og annerledes måte:
For ingen av oss lever for seg selv…


For deg, Märtha, så handler det om å definere din rolle som prinsesse på nytt.
Du går inn i et yrkesaktivt liv som ikke hviler i din kongelige verdighet. Du velger et liv som kultur- og verdiformidler, med utgangspunkt i vår rike eventyrskatt. Både barn og voksne følger deg med stor forventning!
Hvilken kilde kan ikke eventyrene være til å forstå livet og gi livsmot og håp. Hva hadde Askeladden vært uten sine gode hjelpere, sin følsomhet i forhold til naturen og menneskene han møtte på sin vei, sin evne til undring og sin grunnleggende tillit til livet.
Alt dette er egenskaper som du selv sterkt utstråler. Eller for å si det med Skriftens ord:
For ingen av oss lever for seg selv….


Også du, Ari, formidler kultur og verdier. Du ønsker å nå verden gjennom det talte og trykte ord. Det gjør du med stor uttrykksevne, følsomhet, ærlighet og mot.
Slik du forstår din rolle, kan det grunnleggende ord gjerne leses som en klangbunn:
For ingen av oss lever for seg selv…
Du får hele landets prinsesse i dag. I eventyrets verden ville også halve kongeriket vært ditt.
I virkelighetens verden overøses du med hele kongerikets oppmerksomhet! Det er et enestående utgangspunkt for deg som ønsker å formidle livsmot.


Kjære Märtha og Ari: Alt liv er samliv.
Vår stund på jorden er ingen privatsak. Vi er hverandres gave og forpliktelse. Hva hadde vi vært uten kjærligheten? Hva hadde vi vært uten Guds nærvær i våre liv, som den dype nåde, som den grenseløse kjærlighet, som det forpliktende kall?
Hva hadde vi vært, om det ikke var slik at ”Guds kjærleik er som stranda og som graset”, den som favner oss og setter oss fri til å leve våre samliv?
Hva hadde vi vært, om ikke Jesus med sitt liv hadde gitt alt samliv retning og mål?
Hva hadde vi vært?
For ingen av oss lever for seg selv…
Hvilken grunn til lovsang på kjærlighetens fest!


For ingen av oss lever for seg selv og ingen dær for seg selv. Om vi lever, så lever vi for Herren, og om vi dør, så dør vi for Herren. Enten vi da lever eller dør, hører vi Herren til.” (Rom 14,7-8)
Når vi nå hører ordet i dets sammenheng, så føres dere ikke bare frem til alteret, men langt videre.
Da blir det klart at ekteskapsinngåelsen ved Herrens alter i dag, det er et mål underveis.
Det er ikke minst pilegrimer inneforstått med. Når målet er nådd, da starter vandringen videre. Da blir det ikke så treffende å snakke om ekteskapet som havn. Ekteskapet er medvandring – støttende og utfordrende medvandring – gjennom lett og ulendt terreng.
Det er en vandring dere skal se under vekstens og modningens perspektiv.
I dag starter dere vandringen videre langs kjærlighetens vei, samlivets vei, modningens vei. Med kjærlighetens ja og Guds velsignelse er dere godt rustet.


Til vandringen videre har dere skrevet deres egen bønn. Den vil jeg be med dere, som det siste som skjer mens dere ennå sitter på brudeparets benk:

Herre, la oss vandre i tro og tillit,
kjenne livet folde seg ut
slik Du viser oss det,
der enhver dag er evig.
La oss virke ut fra kjærlighet,
såkornet som liv
såkornet som er hellig.
Herre,
la oss vandre i tro og tillit.



Kjære Märtha og Ari:
Tiden er inne til å fullføre ankomsten og gå skrittene opp til Herrens alter – i tro og tillit!

For ingen av oss lever for seg selv!