Unni Wikan er professor i sosialantropologi ved Universitet i Oslo og kjenner godt igjen historien som Shabana Rehman viderebringer.
– Dette er dessverre ikke noe ny historie og den har heller ikke noe overraskende ved seg. Historien til denne jenta ligner på historier jeg har hørt mange ganger tidligere, sier Wikan til NRK.no.
- LES OGSÅ:
Selv om hun viser til mange lignende fortellinger, gjør de lukkede miljøene at hun vet lite om bakgrunnen til dem det handler om.
– Vi vet veldig lite om hvor utbredt slike opplevelser er, om det er vanlig eller uvanlig, men vi vet nok til å se at det er mange som trenger hjelp. Derfor er det de siste årene satt i gang flere tiltak, det har vært opprettet organisasjoner og gjort loveendringer, og man har fått skolevesenet til å følge opp.
Gutter søker også hjelp
Det er ofte jenter som blir kjent for å ha det tøft i en flerkulturell oppvekst. Men Wikan mener at enkelte tradisjoner er like vanskelige å håndtere for begge kjønn.
– Så vidt jeg husker er det omtrent 300 personer i Oslo som hvert år søker hjelp via kontakttelefonen for tvangsekteskap. Av disse er 1/3 gutter, så dette er noe som er vanskelig for begge kjønn, sier hun og nevner hensynet til familien som tungtveiende.
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
- LES OGSÅ:
– Hvis man setter seg opp mot familien, kan man lett bli utstøtt, og det veier ofte tyngre enn hvordan man selv har det. Derfor er det mange som aksepterer familiens valg og retningslinjer, og lever med det i stedet for å gå i opposisjon.
– Samtidig har mange familier helt forskjellige modeller på hvordan de oppdrar gutter og jenter. Guttene får masse frihet, mens jentene gjerne får rollen som den som skal forvalte familiens ære. Dette er det sikkert lettere å leve etter hvis man er i foreldrenes hjemland, men på norske skoler vil dette bli konfliktfylt, mener hun.
Utfordrende bakgrunn
Mohammed Usman Rana mener det kan være vanskelig med en tokulturell bakgrunn.
Foto: NRKSkribent Mohammed Usman Rana kjenner ikke personlig til den type fortellinger Rehman og Wikan viser til, men ser utfordringen i å ha en tokulturell bakgrunn.
– Jeg kjenner ikke til lignende historier fra mitt eget miljø, men helt generelt kan jeg si at det for noen unge tokukturelle kan være utfordrende å forholde seg til én kultur hjemme og en annen ute. Noen opplever derfor en form for identitetskrise, forklarer han.
Vanskelig å være åpen
Unni Wikan er enig med Shabana Rehman i at miljøene må åpne seg mer.
Foto: Richardsen, Tor / SCANPIXShabana Rehman sa i et intervju med NRK.no at åpenhet er det beste middelet for å bryte ned flerkulturelle barrierer. Men Wikan mener dette kan være vanskelig for mange av de involverte.
– Jeg er enig i at åpenhet er viktig og derfor trenger vi mennesker som Shabana Rehman som rollemodell. Men mange av ytringene blir gjort anonymt, for dersom ytringene blir kjent for familien, kan konsekvensene bli store for den enkelte som er involvert.
– Problemene oppstår når barna går én vei og foreldrene en annen. Det er ikke så uvanlig i noen kulturer, heller ikke vår egen, men i en tradisjon som sier at barna skal lystre foreldrene, kan dette komme i konflikt med individets frihet, mener Wikan.
Usman Rana er enig i at åpenhet og diskusjon er viktig, men mener den viktigste jobben må gjøres av familien selv.
– Det beste man kan gjøre for å unngå konflikter er hele tiden å ha en god dialog mellom foreldre og barn, der man kommer hverandre i møte med ønske om å bevare det beste fra to kulturer.
Mindre toleranse for debatt
Wikan mener det har vært en dreining etter terroraksjonene 22. juli, og at det nå er vanskeligere å diskutere etnisitet og kulturforskjeller i Norge.
– Jeg tror at vi som er fagfolk med ekspertise på området har blitt merkbart mer forsiktige med hva vi sier. Det er mange som gjør alt man sier til et argument for islamofobi, så det kan gå på bekostning av åpenhet hvis folk legger bånd på seg i debatten.
– Jeg håper at dette bare er forbigående og at vi snart kan snakke åpent om realitetene vi har rundt oss, uten at dette tolkes som innvandringsfobi.
