Norge har i dag omtrent 750 militært personell i operasjoner i utlandet, fordelt mellom Balkan, Midtøsten, Afrika og Afghanistan.
Nå kan nye soldater være på vei til skarpe utenlandsoppdrag, mens veteraner som er kommet hjem og blitt syke får beskjeden: Du er ikke prioritert.
- Jeg er bitter og forbannet. De ringte til oss flere ganger for å få oss ut, og vi sa ja. Så blir vi syke - og da er det ingen som bryr seg om oss i det hele tatt, sier veteranen Gunnar-Roger Johansen.
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
LES OGSÅ:
DEBATTÉR:
Veteraner provoseres
- Det er fryktelig provoserende, sa Bente Finnestad til NRK Dagsrevyen i fjor høst.
- Når jeg ikke tålte det. Hvordan i all verden skal disse barna de sender til utlandet nå tåle det?
- Det er snakk om 19 år gamle gutter med fem måneders trening... Det er helt absurd, forteller Finnestad.
- Kunne ikke gripe inn
En gang var Bente Finnestad yrkesoffiser, utdannet ved Krigsskolen og klar for en militær karriere. I 1986 reiste hun som befal til UNIFIL-styrken i Libanon. Den 26 år gamle kapteinen ville prøve seg ute og oppleve litt spenning. Men virkeligheten ble en annen.
- Jeg husker en gang vi kjørte forbi en som holdt på å bli tatt livet av. Vi hadde ikke noe mandat til å gripe inn, og måtte bare kjøre videre. Vi visste jo da at i neste sekund så smalt det, sier Finnestad.
- Når du er i krig, så er det et voldsomt høyt spenningsnivå som man kanskje ikke kan klare å tenke seg når man sitter hjemme - for eksempel det at granater faller og at man blir beskutt når man minst venter det, sier Finnestad.
Medisin: en ekstra pils
- Jeg ble beskutt flere ganger, og jeg opplevde også at vi ble skutt på med større ting, sier Finnestad.
Livet ble aldri det samme etter Libanon. Det er ikke synlige skader det handler om - sårene finnes inne i kroppen.
- Måten vi debriefet på, var at når vi kom tilbake til det vi kalte "Norway House", var at vi drakk en pils ekstra, lo litt av vår egen redsel og tok gjerne en pils til, sier Finnestad.
- Om det hjalp? Det må vel kalles kortvarig medisin, sier Finnestad.
Er fortsatt i krigssonen
Veteranen Gunnar-Roger Johansen har blant annet vært i Libanon, i Gulfen og i Bosnia. Totalt ble det 2475 dager i utenlandstjeneste.
Medaljene henger på hedersplass i stua. Han er dimmitert og hjemme i Norge for godt - men noe er galt.
Fortsatt er han i krigssonen. Alltid på vakt, alltid redd. De verste bildene i hodet er fra Irak, og opplevelsene kommer tilbake hver eneste dag.
- En gang jeg var ute så var det tre uker som det var veldig mange mineskader. Det var så mye å gjøre at vi gikk tom for sagene som vi brukte til å amputere, og vi måtte bruke baufiler fra verkstedet.
- Dette brukte vi til å amputere bein og armer. Kroppsdelene skulle brennes etterpå.Det lærte vi i Gulfen, det å brenne armer og bein. Det var ingen behagelig følelse de første gangene, sier veteranen.
- Jeg tror ikke folk har noe inntrykk, eller at de vet hva vi har gjort, sier Johansen.
Tok lydopptak av angrep
I juni 1982 invaderte Israel Libanon. Norske FN-styrker ble rammet av bomber og raketter. Johansen var livredd, men tok lydopptak av angrepet.
- Etter hvert så ble det veldig mye skyting. Jeg må si jeg ble veldig redd, sier han.
- Det var så nærme. Det var helt forferdelig. En norsk soldat ble jo drept ganske tidlig, av en granat som han fikk i magen. Av de som satt i bombeskjulet hos oss, så vet jeg at det er tre som er døde, av selvmord, sier Johansen.
Ut med AG3 om natta
I dag bruker Bente Finnestad mye tid og krefter på SIOPS, en privat stiftelse for soldater som har psykiske skader etter utenlandstjeneste. Hun fikk aldri noen karriere i Forsvaret. Etter Libanon startet problemene.
- Jeg opplevde at jeg hørte lyder og måtte ut og sjekke om natta med våpen i hånda, sier Finnestad.
- Det ble litt dramatisk for en 26 år gammel jente å snike seg rundt hushjørnene med en AG3.
- Du blir lammet av frykt, på en måte, forteller Gunnar-Roger Johansen om tiden etter utenlandstjenesten.
- Du får panikk for veldig mye rart. Du kan se noe på TV, eller bare snakke med noen, og så får du helt hetta, sier han.
Vet ikke hvor mange som sliter
Forsvaret har i dag ingen oversikt over hvor mange tidligere FN- og NATO-soldater som er psykisk syke, hvem som trenger hjelp eller støtte. Og veteranene får klar beskjed: De er ikke prioritert.
- Vi mener at vi på en fornuftig måte kan betjene det forsvaret som er i dag, men veteraner vil i en stor grad måtte basere seg på et sivilt helsevesen, sier Jon Gerhard Reichelt, psykiater ved Nasjonal militærmedisinsk poliklinikk.
- Det veteranene ofte sier, er at de føler at de blir nedprioritert i køen, at de ikke når frem med sine plager. De sier også at de ikke føler seg tilstrekkelig forstått, at man ikke har nok innsikt i hva de har vært med på, sier Reichelt.
- De synes også at det hadde vært mest riktig om Forsvaret tilbød dem noe. Det er vi ressursmessig i begrenset stand til å gjøre.
