– I Thailand har vi masse trær. Da jeg kom hit var det ingen trær, men jeg husker godt at det var snø da jeg kom. Jeg tror det var i februar. Det var vinter og ganske kaldt, noe som var nytt for meg, forteller Supattra til NRK.
Likevel trives hun i Longyearbyen.
– Jeg føler at det her er hjemme, og Thailand er et sted som jeg skal besøke, sier hun.
- LES OGSÅ:
Ikke norsk og ikke thai
I løpet av de sju årene hun har bodd på Svalbard, har hun vært i hjemlandet bare tre ganger.
At hun ikke har hatt morsmålsundervisning på skolen gjør at hun har mistet mye av det thailandske språket, selv om hun snakker det hjemme og har kontakt med gamle venner på internett.
– Det oppleves ganske trist at jeg kan thai, men ikke godt, og jeg kan norsk, men ikke godt. Og jeg må bare øve, øve, øve. Noen ganger blir jeg ganske trist og sliten av det, sier hun.
Lysfesten Loy Kratong feires hver høst på Svalbard.
Foto: NRKEn stor familie
Supattra er en av 102 thailendere som bor i Longyearbyen. Det har bodd thailendere på Svalbard siden 1986, og alle kjenner hverandre. Mange er i familie, og det er vanlig at de som allerede er på Svalbard hjelper familiemedlemmer i hjemlandet med penger til flybillett og et sted å bo den første tiden.
– Det er nesten som en stor familie her. Når vi har fest, inviterer vi alle og har det gøy og koselig. Vi hilser når vi treffer hverandre og spør hvordan det går, forteller Supattra.
- LES OGSÅ:
Ved utgangen av januar var det 40 elever med utenlandsk bakgrunn på Svalbard.
– Hvordan hadde det vært hvis det ikke bodde andre thailendere her?
– Da tror jeg at jeg hadde hatt følelsen av å være helt alene. Kanskje jeg hadde blitt mye flinkere i norsk, men jeg hadde sikkert glemt masse thai og thaikultur.
Suppatra jobber i barnehagen.
Foto: Tor-Even Mathisen / NRKÅpent for alle
åpner for at hvem som helst kan bosette seg på Svalbard uten arbeids- eller oppholdstillatelse, uansett hvor de er fra. Betingelsen er at de kan forsørge seg selv og har et sted å bo. Utlendingsloven gjelder heller ikke, og mange utlendinger har de siste årene funnet veien til øygruppa for å tjene penger.
I dag bor det folk fra 44 forskjellige land i Longyearbyen, og 20 prosent av befolkningen er utlendinger.
– Det er kjempebra at Svalbard gir familien min bedre økonomi. Da vi bodde i Thailand drev vi med jordbruk, og det var ganske tungt. Vi får mye mer penger her enn da vi jobbet med jordbruk, forteller Supattra.
– Er penger en viktig grunn for å bli boende i Longyearbyen?
– Ja litt. Men det som er viktig for meg at jeg kan bo med familien min. Det er en ganske viktig grunn til at jeg har valgt Longyearbyen, svarer 19-åringen.
- LES OGSÅ:
(Artikkelen fortsetter under bildet)
Ingen rettigheter
Longyearbyen på Svalbard.
Foto: Tor-Even Mathisen / NRKFamilien kommer fra Kampheangphet, nord for Bangkok. Det var faren som reiste til Svalbard først.
Supattra kom etter, så kom moren, storesøsteren og lillebroren. I dag er det bare bestemoren som fortsatt bor hjemme i Thailand. Både moren, faren og søsteren jobber innen renhold, og de tjener mange ganger mer i måneden enn de ville gjort i Thailand.
Broren søker etter jobber, mens Supattra utdanner seg til barne- og ungdomsarbeider gjennom Longyearbyen lokalstyre.
Svalbard - en blindvei
Men frihetens medalje har en bakside. For utlendinger får ingen rettigheter i Norge, uansett hvor lenge de bor på øygruppa. Svalbard er en blindvei.
– Den som tar jobb hos en norsk arbeidsgiver blir medlem av folketrygden og får de retter som folketrygden gir. Og barna får gå på skole, selv om det ikke er noen plikt for den norske staten. Men ellers gir i utgangspunktet et opphold på Svalbard ingen rettigheter på fastlandet, sier sysselmann Odd Olsen Ingerø.
Dette rammer særlig de utenlandske barna som vokser opp der.
– Man kan tenke seg at det er personer som bor her hele livet som ikke har noe forhold til Norge, men på grunn av sin oppvekst på Svalbard vil oppfatte seg som norske. Hvis de ikke får tilgang til fastlands-Norge etter et langt liv på Svalbard, så er de ganske låst her, sier Ingerø.
Tenker ikke på fremtiden
Supattra er glad for at hun har fått en utdannelse på Svalbard og håper å kunne fortsette å jobbe som barne- og ungdomsarbeider i Longyearbyen i årene fremover.
– Det her er mitt hjem, jeg er mer her enn i Thailand, og jeg kommer nok til å bo her ganske lenge, sier hun.
På Svalbard finnes det ingen sosialhjelp, og de som ikke klarer seg selv, har ingen mulighet til å være der. Likevel reflekterer ikke Supattra over hva som skjer når hun blir gammel eller hvis hun ikke skulle klare å jobbe mer. Det er for langt fram i tid.
– Jeg vet ikke nå hvordan framtiden blir. Skal jeg flytte eller være her? Hvis jeg reiser til Thailand bruker jeg opp alle pengene mine, og så må jeg finne en ny jobb, kanskje i butikk, der jeg ikke tjener så mye. Jeg vil jo ikke gi slipp på utdanningen min, og derfor har jeg valgt å bo her. Jeg orker ikke å tenke så mye på det nå, sier hun.
