Boken «The Barents Sea, Ecosystem, resources, management» er på hele 825 sider. Men så handler den heller ikke bare om det norsk-russiske samarbeidet i Barentshavet.
Jubileumsboken er like mye en lærerbok, referanse og et oppslagsverk for både menigmann og fagfolk.
– Vi synes det er ekstra hyggelig å kunne presentere en slik bok nå, når de aller fleste bestandene er kommet opp på et bærekraftig nivå fordi samarbeidet har fungert så bra, sier forskningsdirektør Ole Arvid Misund i Havforskningsinstituttet til NTB.
- Les også: – Historisk løsning av delelinjen
- Les også: Norge og Russland kriger om nordområdene i virtuell verden
Oppslagsverk
Boken er delt inn i 16 kapitler med oppdatert kunnskap om alt fra plankton til kongekrabbe, torsk, sjøfugl og prinsippene for en økosystembasert forvaltning. I tillegg gir den innblikk i historien til forskningssamarbeidet som hadde sin spede start på 1850-tallet.
Med 1. verdenskrig ble det stillstand i mer enn fire tiår. Det var først på slutten av 1950-tallet at kontakten ble gjenopptatt. Det skjedde da russiske havforskere fra det regionale forskningsinstituttet Pinro i Murmansk tok kontakt med sine kolleger ved Havforskningsinstituttet i Bergen.
– De var bekymret for utviklingen i torske- og sildebestanden. Dette ble opptakten til et samarbeid som utfoldet seg midt under den kalde krigen, sier Misund.
- Les også: Professor: – Kan bli vanskelig å endre russisk avtale
- Les også: Stoltenberg: – Ikke norsk-russisk kappløp i nord
Fiskerikommisjon
Den store institusjonaliseringen av samarbeidet kom i 1976 da Norge og Sovjetunionen ble enige om en felles forvaltning av flere bestander i Barentshavet og opprettet Den blandede norsk-russiske fiskerikommisjonen.
Kommisjonen har fungert både under de iskalde 80-årene, via oppmykning, Sovjetunionens kollaps og overgang til vulgærkapitalismen i Jeltsin-perioden.
- Les også: Omstridt fiskeriavtale kan bli endret
Nektet adgang
Slutten av 90-tallet var de hardeste årene da samarbeidspartneren Pinro lå nede ressursmessig, og norske forskere ble nektet adgang til tokt i russisk sone.
– Adgangen til russisk sone var aldri noe problem under den kalde krigen. Men ble det fordi sikkerhetspolitiet (FSB) og grensevaktstyrkene ikke hadde ressurser nok til at de følte å ha nok kontroll med norske forskningstokt, sier Ole Arvid Misund til NTB.
- Les også: Skal finkjemme Barentshavet
Kompromisskultur
Forskningsdirektør Geir Hønneland ved Fridtjof Nansens Institutt har både forsket på og skrevet bok om fiskerikommisjonen. Han har latt seg imponere av bredden og dybden i samarbeidet. Her snakker først forskerne seg til enighet før kompromisser blir godtatt lengre opp i systemet.
– Det er skapt en kultur for å komme fram til løsninger som begge parter kan leve med. Her tar man ikke snarveier, men bruker tid til å sette seg inn i motpartens oppfatning for å komme til bunns i et problem, sier Hønneland til NTB.
Forbilde
Han peker på at fiskerisamarbeidet også har vært et forbilde for samarbeid på andre felt.
– Fiskerisamarbeidet har vært kjernen i norsk-russiske relasjoner. Det er en spill-over fra fiskerikommisjonen til det mer generelle samarbeidet med Russland på andre områder. I delelinjeforhandlingene er det for eksempel et visst sammenfall av hvem som deltok for både Norge og Russland der og i Fiskerikommisjonen. Jeg har reflektert litt over om kompromisskulturen i Fiskerikommisjonen har bidratt til at vi har en avklart grenselinje i dag, sier Hønneland.