Vant over kreften og over Breitind

– Det er med skrekkblanda fryd jeg står her, sier Bjørghild Nymo Johnsen og legger hodet bakover der vi står på parkeringsplassen, ikke langt fra Svarthollatunnelen innerst inne i Mefjorden.

Det er søndag formiddag, og nesten nøyaktig ett år siden hun sto her sist sammen med barndomsvenninna si Torhild, som nå bor i Bømlo.

De to damene hadde satt seg Breitinden som mål, og den dagen klarte de det – nesten.

Turen opp de over tusen høydemeterne er krevende for de fleste. Men for Bjørghild ble den tøffere enn hun hadde trodd. Hun var så sliten, så sliten, og kunne ikke fatte og begripe hvorfor.

Hun hadde jo trent jevnt og trutt hele sommeren! Til slutt gikk de feil, og måtte gi opp å nå toppen. De bestemte seg for å prøve igjen neste år.

Kreftdiagnose

Noen dager senere dro Bjørghild til lege og fikk diagnosen: Hun hadde brystkreft. Ei kul på størrelse med en plomme i det ene brystet. Ikke rart hun var sliten.

Behandlinga kom raskt i gang. Uker med stråling, cellegift og til slutt operasjon.

Kreften hadde spredd seg til lymfekjertlene under armen. Alt måtte vekk. Den tøffe behandlinga sugde krefter.

Men Bjørghild så framover. Senjas høyeste fjell ble et viktig mål.

Skulle nå toppen

– Jeg tenkte at når jeg hadde greid å gå nesten helt opp MED kreft, så skulle jeg jaggu også komme meg dit UTEN kreft, smiler Bjørghild, og skuer oppover lia .

Med seg i dag har hun tidligere skolekamerat Ole-Johnny Selstad. Han skal være guiden vår. Venninnene Lill-Kari Utheim og Anita Figenschau er også med.

Og så Torhild, selvfølgelig. Hun er kommet fra Bømlo for å gjennomføre planen. Denne gangen skal de opp. I sekken ligger ei flaske champagne.

Champagne

– Da Bjørghild var veldig syk, ringte hun meg en dag og ba meg love henne at om det ble så galt at hun virkelig kom til å dø, så måtte jeg komme nordover og drikke champagne med henne på sykesenga. Det skulle visstnok hjelpe. Det hadde hun lest i et alternativt blad. Da Bjørghild våkna fra operasjonen, sto champagneflaska på nattbordet hennes. På lappen fra meg sto det: Denne flaska skal vi drikke på toppen av Breitind, forteller Torhild.

Nå er det fire måneder siden siste strålebehandling og Bjørghild er erklært frisk. Sommeren har hun brukt på å komme til hektene igjen.

En ferietur med døtrene til Mexico skulle være en rolig ferie for å feire at hun var frisk, endte med en feilaktig arrestasjon for narkotikasmugling.

• LES OGSÅ: Bjørghild (44) arrestert for smugling av 15 kilo kokain

Trent på topper

Den livsglade Gibostad-dama har deltatt i Ti på Topp i Lenvik, og har nå åtte mindre krevende fjellturer i beina.

Så er det bare å begynne oppstigninga. De første par hundre høydemeterne fra parkeringsplassen går veldig fint. Rolig tempo, mange små pauser, og vips – så er vi ved Svarthollvatnet.

Vi vandrer videre, og kommer på en liten rygg. Her har vi hele Mefjorden under oss. De taggete Senja-fjellene er et vakkert skue.

– Det er tungt, men jeg kjenner at jeg er i bedre form nå enn jeg var for et år siden, smiler Bjørghild tappert.

Toppstøtet

Så kommer vi til Breitindvatnet, og vi er 474 meter over havet. So far, so good. Vi passerer vatnet i ura like under den bratte Breitindveggen.

Etter en god pause gjør vi oss klar for selve toppstøtet. I andre enden av vatnet starter nemlig oppstigninga til selve Breitinden.

Det er bratt, men det er en sti. Sakte, men sikkert – meter for meter – går det framover og oppover.

Så er det plutselig ikke bratt mer. Det er veldig, veldig bratt. Og plutselig er det ikke lenger Bjørghild som sliter. Høydeskrekken kommer snikende hos flere i følget.

Lill-Kari Utheim bestemmer seg for å gi seg her. Hun snur, og lover å vente på oss på ”basecampen” ved Breitindvatnet.

Høydeskrekk

Torhild er redd. Hun har egentlig høydeskrekk, forteller hun. Også NRK-journalisten kjenner at hun fra nå av gjør ting hun egentlig ikke tør. Det er bare Bjørghild som ikke klager. Hun skal opp og ferdig med det.

Vi starter på siste etappe. Det er luftig. På hver side av aksla går det bratt nedover. Klatrekunnskaper fra barndommen må hentes fram. Her må armer og bein virkelig koordineres.

Det blir en øvelse i å overvinne frykt, våge å be om hjelp, stole på andre og ikke minst kjenne på lagfølelse. Her er vi helt avhengige av hverandre. Her trenger vi ei handstrekning, alle som én, bortsett fra guiden vår, som har gjort dette seks-sju ganger før.

Kanskje har også Bjørghild en fordel her. Det siste året har lært henne å overgi seg der hun må, og bruker kreftene sine på det hun kan gjøre noe med.

Hør reportasjen her:

Toppen

Ti over halv seks står vi på toppen!

– Vi klarte det. Det er helt fantastisk, sier de to venninnene Bjørghild og Torhild og klemmer hverandre.

Vi er det høyeste punktet på Senja, cirka 1017 meter over havet, men det føles som å ha besteget Everest. Utsikta er ubeskrivelig vakker.

– Dette er virkelig toppen! Og uten kreft denne gangen, stråler Bjørghild og lager smilefjes i turboka som ligger her.

Sprudledråpene må vente til vi er nede ved basecampen igjen. Da sprettes champagnekorka og det tutes! Skål for Bjørghild!

Det blir sen kveld før vi er nede ved bilene igjen. Men alle er enige om at dette er en tur vi kommer til å leve lenge på.