Hopp til innhold

Beverly blir ikke norsk før UDI er ferdig å skanne

Kjetil og Amalie (5) har flyttet hjem til gamlelandet. Men kone og mamma Beverly får ikke bli norsk før hun kommer seg gjennom UDIs skannerkø.

Reite

Kjetil, Amalie og Beverly Reite i sofakroken i Tromsø.

Foto: Torill Ustad Stav / NRK

Beverly2

Familien Reite har jobbet fem år i Afrika.

Foto: Kjetil Reite

Etter fem år med bistandsarbeid i Afrika ønsket den norske familien Reite å slå seg til ro i Norge. Men den nye starten i Tromsø har vært langt fra enkel.

– Vi hadde begge stressende jobber i Afrika, og trengte å komme hjem for å samle krefter etter fem år, sier Kjetil Reite.

Det var mot slutten av fjoråret familien Reite bestemte seg for å reise tilbake til Norge, og de begynte å gjøre forberedelsene som hører med til å flytte tilbake, blant annet ved å melde flytting for Kjetil og Amalie.

En del av prosessen var også å søke om oppholdstillatelse for Beverly, som er amerikansk statsborger.

I begynnelsen av mars kom de til Tromsø.

Rotløst liv

– Enda viktigere enn å få en pause, var at vi ville skape et hjem for dattera vår, Amalie. For oss er det viktig at hun får følelsen av et hjemsted, får venner, gå på norsk skole og blir integrert. Hun har levd et rotløst liv hele livet sitt, sier faren.

Han snakker med stort engasjement. Fingrene trommer i bordet når han beskriver frustrasjonen ved å ikke vite hva framtiden i Norge bringer.

Nå har familien fått den nye starten i Norge satt på vent. Årsaken er at behandlingen av Beverlys søknad om oppholdstillatelse kan ta over et halvt år.

Områdeleder for familieinnvandring i UDI, Snorre Sæther forteller at et nytt saksbehandlingssystem gjør at saksbehandlingen tar lengre tid.

– Det er en lang kø med dokumenter som må skannes inn. Før de bli skannet, ser ingen saksbehandler på saken, sier Sæther.

Sjenert uten språk

Før hun får oppholdstillatelse, kan Beverly verken jobbe eller gå norskkurs. Hun opplever det som svært frustrerende å sitte på sidelinjen av samfunnet i flere måneder.

– Jeg vil gjerne være aktiv overfor naboer og foreldrene til Amalie sine venner. Men selv om de fleste snakker en del engelsk, så er det ikke alle som gjør det. Jeg syns det er flaut å ikke kunne uttrykke meg skikkelig på norsk, og det gjør meg sjenert, sier Beverly, som syns det er synd at hun ikke kan ta en så aktiv del i datterens hverdag som hun ønsker.

To ganger har hun vært innom opplæringssenteret for å spørre om plass på norskkurs. Det får hun ikke før søknaden er ferdigbehandlet. Det til tross for at det er ledige plasser på kurset hun skal gå.

– Det er helt merkelig. Jeg har gått på det kurset før, jeg snakker litt norsk, og det er 99,9 prosent sikkert at jeg får oppholdstillatelse, men jeg får ikke lov til å lære norsk, sier Beverly oppgitt.

– Stresset og redd


Hadde hun kommet fra et EØS-land, ville Beverly fått norskkurs selv uten oppholdstillatelse.

– Det er heller ingen private muligheter for norskkurs i Tromsø, tro meg, jeg har lett. Heldigvis har jeg en norsk familie, som kan hjelpe meg å lære.

Siden hun ikke snakker flytende norsk, kan Beverly få en utfordring med å finne jobb, også etter at hun får oppholdstillatelse.

– Situasjonen gjør meg stresset og redd. Kjetil er helt klart bekymret for familieøkonomien. Om en måneds tid må vi kanskje dyppe ned i sparepengene. De var satt av til å kjøpe hus. Dette er vanskelig.

På grunn av etterbetalinger fra Kirkens nødhjelp har familien nå nok å leve av, men snart må de basere seg på bare en inntekt.

Kjetil1

Kjetil Reite med kolleger fra Kirkens Nødhjelp i Kongo.

Foto: Beverly Reite

Avvist tre ganger


På nettsidene til utlendingsdirektoratet (UDI) står det at 80 prosent av alle søknader om oppholdstillatelse skal behandles i løpet av et halvt år.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Familien var forberedt på at det ville ta lang tid å få oppholdstillatelse. Derfor gikk de med en gang i gang med å skaffe de nødvendige papirene, for å levere søknaden.

På politihuset i Tromsø ble de avvist tre ganger med beskjed om å skaffe ny dokumentasjon. 22. mars ble søknaden om oppholdstillatelse endelig registrert.

– Nå går vi bare og venter, og ringer UDI stadig vekk. Sist vi snakket med dem var onsdag i forrige uke. Vi er fremdeles bare et nummer i rekken. Ingen har sett på søknaden, sier Kjetil.

På spisebordet foran ekteparet ligger utskrifter av e-poster med datoer for når søknaden er sendt inn, og når familien kan vente seg svar.

Vil kjøpe hus

Familien Reites situasjon er langt fra unik. Siden 2002 har det kommet rundt 2000 kvinner til Norge hvert år på familiegjenforening med norske menn.

I perioden 1990 til 2008 kom det 26 500 kvinner fra utlandet for å gifte seg med norske menn, mens 10 500 menn har kommet fra utlandet for å gifte seg med norske kvinner.

Flesteparten av familieinvandringssakene kommer far land utenfor Europa.

Nå bor familien på fem inkludert en vilter huskyvalp og en liten kattunge, i en liten leid leilighet på vestsiden av Tromsøya, men det er på østsiden av øya de ønsker å kjøpe hus.

Her jobber pappa Kjetil på Borgtun skole, og det er også den skolen foreldrene vil at Amalie skal begynne i første klasse på til høsten.

– Så lenge vi bare kan vise til en inntekt, har vi små sjanser til å få stort nok lån til å kjøpe et hus. Nå må Amalie igjen rykkes opp fra barnehagevenner og nabogutten hun leker så godt med, og starte på nytt når vi flytter, sier pappa Kjetil.

Mistet venner

I vinter måtte Amalie forlate flere veldig nære venner på den franske skolen i Kongo.

– Samholdet mellom barn i det internasjonale miljøet blir veldig sterkt. Det er klart vi vet at stresset ved å reise fra de aller beste vennene har vært tøft for henne, sier Beverly.

Amalie har engelsk som morsmål og har gått på fransk skole. Norsken blir stadig bedre, men på Borgtun er det inntaksklasser, og Amalie kan få hjelp med språket hvis det er nødvendig.

Beverly1

Her samtaler Beverly Reite med kvinner i Kongo, under sin siste jobb i Afrika.

Foto: Kjetil Reite

Kirsten giftekniv

Kjetil og Beverly møttes i Paris. Beverly hadde et nettverk av norske venner, og det var en felles bekjent av de to som prøvde å leke Kirsten giftekniv.

– Vi møttes over afrikansk mat og til afrikansk musikk. Vi hadde en forbindelse fordi vi begge hadde en lidenskap for Afrika. Og resten er historie, legger hun til, og ser bort på ektemannen.

I 2005 dro de til Norge, giftet seg, og seinere samme år ble Amalie født i Harstad. Den gangen tok det under en måned fra søknad ble levert til politiet gjorde vedtak om å gi Beverly oppholdstillatelse.

Fire måneder etter fødselen reiste familien Reite til Afrika. Først for at Beverly skulle jobbe med flyktninger i Sudan, siden har de flyttet fem eller seks ganger på det afrikanske kontinentet.

Hjalp barnesoldater


Den siste tiden ledet Kjetil Kirkens Nødhjelp sitt arbeid i sentral-Afrika, med oppgaver i Kongo, Rwanda og Burundi.

– Vi har jobbet med bistandsprosjekter knyttet opp mot blant annet utdanning, og barns rettigheter, sier Kjetil.

I Kongo jobbet han med nødhjelp i flyktningleire, med reintegrering av barnesoldater og kvinners rettigheter. I Rwanda jobbet han mye med forsoningen mellom de overlevende og overgriperne fra folkemordet i landet i 1994.


– Min siste jobb i Kongo var knyttet til et program for kvinner som var blitt voldtatt eller på andre måter blitt offer for krigen i landet, sier Beverly, som jobbet for Redd Barna og et lokalt sykehus i det sentralafrikanske landet.

Video Beverly Reite Kongo

Beverly Reite har mange års erfaring innen nødhjelp, spesielt rettet mot barn og utdanning. Her er hun intervjuet i en flyktningeleir i Nord-Kivu. Redd Barna hjalp her barn og foreldre som har kommet bort fra hverandre under flukt.

Er ikke alene

– Det går mot UDI sine retningslinjer om integrering at jeg må vente med både å jobbe og lære språket. Det blir sett på som så viktig, men nå forhindres jeg fra å bli integrert, både gjennom språk og jobb, sier Beverly.

Hun viser til at stadig flere er i samme situasjon som henne.

– Norge sender masse folk ut for å jobbe på prosjektene sine i utlandet. Da er det bare å vente at mange kommer hjem med utenlandske kjærester. Myndighetene bør være forberedt på det, sier Beverly.


Hun mener også at kommunene i større grad burde få ansvar for både oppholdstillatelse, og det å gi norskkurs og jobb til de som venter på tillatelsen.

– Mot barnekonvensjonen

Skal Beverly jobbe før søknaden blir godkjent, må hun ut av landet, og forlate mann og datter.

– Nå har vi jobbet med FNs barnekonvensjon i utlandet i mange år, og mye av arbeidet har vært støttet av Norge. Men nå skal plutselig vår datters rett til å være sammen med begge foreldrene være en problemstilling, sier paret oppgitt.

– Det får oss til å tvile på om vi tok det rette valget. Men vi har en rett til å flytte tilbake til hjemmet vårt, og det samme har datteren vår. Hun er norsk, sier Beverly.

24.154 søknader

Ved utgangen av april har UDI 24.154 ubehandlede søknader om oppholdstillatelse. 6.679 av dem er såkalte familiegjenforeningssaker.

– Vi har siden i fjor jobbet med å ta i bruk et elektronisk saksbehandlingssystem. Målet er at alle nye søknader skal kunne gå digitalt i løpet av neste år, sier Sæther.

I det elektroniske systemet skal også alle dokumenter skannes inn og legges i digitale mapper hos UDI. Dette arbeidet gjøres som hovedregel hos politiet eller ved den utenriksstasjonen der søknaden leveres.

En del politidistrikter og utenriksstasjoner kan ikke gjøre dette ennå, og da skannes dokumentene hos UDI i en overgangsperiode.

Skannerkø

Det er en lang kø med papirer som skal skannes inn. Før dette er gjort, blir ikke søknadene sett på av en saksbehandler.

Sæther mener familien Reite ikke har måttet vente særlig lenge på å få saken behandlet.

– Saken er relativt fersk, og det er ennå ikke snakk om lang saksbehandlingstid, sier Sæther.

– Hva legger du i en kort saksbehandlingstid?

– Det finnes saker som blir løst på dagen, men saksbehandlingstiden varierer mye, blant annet ut i fra om søkerne har levert alle papirer eller om vi må gjøre egne undersøkelser, sier han.

Sæther forteller at det nå jobbes med å skanne inn saker som ble sendt inn i mars. Når alle dokumenter er digitalisert, kan søknaden sendes til saksbehandling. Først da blir enkle og kompliserte saker silt ut.

Lover bedring

– Kurante saker kan behandles fort, andre må behandles grundigere og noen ganger sendes til andre instanser for utredning, sier Sæther.

Også før innføringen av det digitale søknadssystemet har UDI hatt lang saksbehandlingstid. De siste par årene er rundt halvparten av søknadene behandlet innen seks måneder.

– Vi får mange henvendelser om at folk synes saksbehandlingstiden er for lang. Det er selvfølgelig beklagelig, og vi jobber med å få den ned.

Sæther mener blant annet det nye elektroniske systemet vil få søknadstiden ned når det er i full drift.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Skal avgjøres lokalt


– Bør mer av saksbehandlingen kunne flyttes til distriktet?


– Vi er nå i gang med å etablere regionkontor rundt om i landet. Målet er at vedtaket skal fattes nærmere brukerne, sier Sæther.

I løpet av 2012 eller 2013 håper UDI at de første regionkontorene kan være i drift.

– Burde ikke de som søker opphold få en mulighet til å begynne integreringsprosessen ved å gå norskkurs og jobbe mens de venter på oppholdstillatelsen?

– Det finnes en teoretisk mulighet for å få en midlertidig tillatelse. Men for å få den må vi gjøre alle de samme vurderingene som ved en ordinær oppholdstillatelse. Det skal mye til for at vi velger å gjøre det, sier Sæther.


På spørsmål om dette systemet bør endres, henviser Sæther til politikerne.

Vil hjelpe verden igjen

Hjemme på stua i Tromsø har Amalie kommet hjem fra barnehagen, og virvler rundt, tilsynelatende ubekymret og med kattungen Bella i nevene. Stadig flere norske gloser kommer ut av munnen til femåringen.

Men foreldrene er svært opptatt av at familiens nomadiske tilværelse skal få en slutt, i alle fall for en stund. Som misjonærsønn og datter i en en familie som flyttet mye rundt i USA, kjenner begge foreldrene igjen i hvordan det føles å ikke ha noen tilhørighet til et hjemsted.

– Målet er at vi skal reise ut i verden og jobbe igjen, men det skjer trolig først om fem år. Nå håper vi at Amalie får sjansen til en stabil hverdag i Norge. At hun får et sted hun føler er hjemme, sier Beverly.

Etter at NRK snakket med familien har de fått innvilget stort nok lån til at de nå kan kjøpe seg hus, og flytte til den skolekretsen de ønsket seg. De fikk lånet basert på at familien enn så lenge har to inntekter.

Men fram til hun får oppholdstillatelse og kan begynne å jobbe, regnes Beverly som en utgiftspost i kalkuleringene for størrelse på lånet, og hun får ikke bli medeier i huset.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.