Livet med atomkraft

Hopp til innhold

Den 26. april 1986 lærer nordmenn seg et nytt navn – Tsjernobyl. Atomkraftverket i Ukraina ble en tragedie, og vil alltid være miljøbevegelsens sterkeste argument mot kjernekraft.

Menneskelig feil, kalte de det – og menneskeliv gikk tapt. 31 døde av ulykken. Verdens helseorganisasjon mener potensielt 4000 har mistet livet sitt som en følge av spredningen av radioaktive stoffer og stråling.

På Kolahalvøya, 20 mil fra norskegrensen, ligger det et kraftverk. Et atomkraftverk, slik som i Fukushima og Tsjernobyl. Levetiden på atomreaktorer er ofte 30 år, og to av dem som befinner seg på Kola lever nå på lånt tid. Deres utløpsdato var i 2004.

– De gamle reaktorene ved kjernekraftverket på Kola engster oss, sier statssekretær i Utenriksdepartementet, Erik Lahnstein.

Hans uttalelser er norske myndigheters holdning til de russiske reaktorene. Og på norsk side snakkes det med bekymring om manglende sikkerhet og sikkerhetskultur.

Men hva mener russerne selv? Vi har tatt turen til den lille byen som huser kjernekraftverket. Byen eksisterer kun for et formål. Innbyggerne bor her fordi det er nødvendig.

Velkommen til atomkraftsbyen Poljarnye Zori – Polare Daggry.

Les også: Skremt etter eksplosjon på atomkraftverk
Les også: Ulykken som ikke tar slutt

– Det er så skittent og fælt her

– Følg meg, så skal jeg vise Dem hvor de holder til, sier den gamle damen til meg.

Jeg har kjørt rundt i bykjernen flere ganger og spurt flere om hvor jeg kan ha håp om å finne Ulitsa Pushkina 22. Etter å ha blitt veiledet tilstrekkelig mange ganger i feil retning, har jeg parkert bilen et sted jeg antar må være i nærheten.

– Det er synd at De er kommet hit nå når det er så skittent og fælt her, sier den gamle og hopper uventet lettbent over søledammen.

Hun forteller at byen ikke er gammel, og at takket være atomkraftverket så har de unge muligheter. Det er virksomhet i byen.

Inne i en liten skog, bak skolen og butikkbygningen – begge i umiskjennelig og sliten sovjetarkitektur - er den etterspurte adressen, Ulitsa Pushkina 22. Kola Atomkraftverks informasjonssenter.

Les også: Vil ha atomkraft fra Kola til Norge

– Hva skal du her?

Jeg kommer uanmeldt, fordi jeg egentlig skulle på en offentlig høring denne dagen. Kraftverkets eiere, Rosatom, vil øke effekten i reaktor nummer fire. Fra 100 prosent til 107 prosent. Loven pålegger offentlig høring i slike tilfeller, men dagen før høringen ble den avlyst.

– Vi vil legge fram et bedre dokumentasjonsmateriale enn det vi hadde. Derfor har vi utsatt høringen, sier leder for informasjonssenteret Viktoria Ingorenko.

Svaret kom etter tunge innledende runder. Ingorenko gjorde ingen forsøk på å skjule at hun ikke hadde noen forståelse for mitt formål med besøket.

– Er De fornærmet, spurte jeg henne. Hun satt med beina i kors og armene stramt foldet på brystet og så på meg uten å ville si noe.

– Nå, det er da vanlig at man melder fra på forhånd at man kommer.

– Jeg hadde nå tenkt meg på høringen deres jeg da.

– De kunne ha ringt oss i går!

Jeg svarte ikke det jeg tenkte at jeg tross alt finner det naturlig å stikke innom et informasjonssenter som er åpent for allmennheten.

– Det er ingen grunn til bekymring for sikkerheten ved atomkraftverket. Kraftverket i Fukushima og her på Kola er helt forskjellige, og vi har sikkerhetssystemer som blant annet Norge har vært med på å etablere.

Informasjonssjefen er i bedre humør nå etter at vi er begynt å snakke om sikkerheten ved anlegget. Å fortelle om mitt oppdrag, om å lage reportasje om hva folk i byen med det optimistiske navnet måtte mene om det å leve med et atomkraftverk som nærmeste nabo, har jeg gitt opp.

Les også: Reaktor avstengt ved Kola atomkraft

Nomenklatur – de ordner til seg og sine

Drosjesjåføren Valja sitter i sin lille firkantede Shiguli, som heter Lada i vesten, og blåser filterrøyk ut gjennom vinduet. Selv om vårløsningen gjør veier, stier og parkeringsplasser til grisete plaskedammer, og en varm tørr taxi er å foretrekke, så er det ikke den store etterspørselen etter hans tjenester denne dagen.

– Hva kraftverket er for oss? Det er snakk om hvem som har jobb der inne og hvem som ikke har det. Det er ikke så mange som jobber der, og alle vil jo gjerne ha jobb der, men det får de ikke. Det der går i arv og på bekjentskaper. Det er ikke som før i tiden da de valgte ut folk etter kvalifikasjoner.

Han prater på innpust og utpust.

– Det er nåtidens nomenklatur, overklassen, som jobber der og rekrutterer sine egne. Det er de som tjener de gode pengene. Hva med alle oss andre? Det er ingen som kan konkurrere med dem. Vi andre må være fornøyd med å i det hele tatt å ha jobb, men det er ikke fett, sier han.

– Men hva med sikkerheten? Er du opptatt av den, spør jeg.

– Æhh, hvem bryr seg, sier han, og hiver sneipen ut, i det han starter opp og kjører av gårde.

Les også: Frykter for miljøet på Kola

Uten atomkraftverket – ingen by

– Så lenge atomkraftverket eksisterer, vil denne byen eksistere. Uten kraftverket vil det ikke være noen by. Det vet folk her. Hvis bedriften skulle stenges av en eller annen grunn, så vil byen her dø akkurat på samme måte som byen Pripyat ved Tsjernobyl, sier Viktor. Han er en mann i 50-årene på vei ut fra butikken.

– Tror du anlegget er sikkert nok?

– Se dét er et vanskeligere spørsmål. Vi håper jo og ønsker at sikkerheten er god nok. Direktøren har lovet oss det, og Kola Atomkraftverk er jo det beste i landet når det gjelder sikkerheten, så…

Oleg kommer også ut fra den samme butikken. Kjekt svarer han at bedriften i praksis bare er et stykke betong hvor det jobber en del mennesker, og som befinner seg ikke så langt utenfor byen. Det er alt.

– Men hva med sikkerheten da?

– Jeg har tidligere jobbet inne på området i en del år og jeg vet at det er ingen fare. Barna mine er friske og ikke skadet, og som du ser så har jeg hår på hodet.

Les også: Nytt Kola-kraftverk skrinlagt

– Kraftverket er livet mitt

Jevgenij Zhenja er en beskjeden type. Han har ikke noe imot å svare på hva kraftverket betyr for han.

– Atomkraftverket er alt for meg. Det er min skjebne. Jeg har jobbet der siden jeg var 20 år gammel. Jeg aner ikke hvordan jeg skulle levd uten bedriften, sier han og trekker på skuldrene.

Zhenja er heller ikke urolig for sikkerheten.

– Den er god. Jeg har jobbet der i 20 år og vet at den er godt ivaretatt.

For et ungt par i begynnelsen av 20-årene, som går hånd i hånd litt lenger borte, er svaret mye det samme.

– Det er livet og varme, sier hun.

– Det er energi, svarer han.

– Lys, sier hun. Vi er ikke redd for sikkerheten.

– Anlegget er godt beskyttet, sier han.

Les også: Klager på gammelt atomkraftverk

Finn en annen by

Tilbake i informasjonssenteret er det et oppsummerende svar på enigheten.

– Du skal leite lenge før du finner noen som er kritiske til kraftverket her i byen, sier journalisten i tv-selskapet Polyarnye Zori.

Den lokale tv-stasjonen er i likhet med den lokale avisa eid og drevet av atomkraftverket

– Skal du finne noen som er motstandere av atomkraftverket så må du dra til de andre byene her på Kola. Der vil du nok lykkes bedre!

Les også: – Russisk kjernekraft utgjør ingen risiko lenger

Fra Russland med vinden

De ytterste konsekvensene av kjernekraftverket på Kola tilhører ikke Russland alene. Meteorologisk institutt i Norge har utarbeidet en modell for hvordan en ulykke ved Kola kan påvirke Norge. Ved hjelp av værdata og kompliserte formler kan instituttet se hvordan de radioaktive stoffene vil oppføre seg i vind og vær.

Grafikken viser det samme som erfaringen fra Tsjernobyl gjorde – radioaktive stoffer bryr seg lite om landegrensene.

Se også: Meteorologisk Institutts animasjon over hvordan radioaktive stoffer fra en ulykke ved Kola kan spre seg med vinden mot Norge.

– Radioaktive stoffer driver med vinden. De kan reise mange tusen kilometer før de faller ned. Erfaringen fra Tsjernobyl forteller oss at nedbør eller snøbyger gjør at partiklene faller til jorden. Ved en vindhastighet på 10 meter per sekund så vil et utslipp i fra Kola bruke tre til fire timer på å nå Norge. Det er ganske raskt, sier Anton Eliassen, direktør ved Meteorologisk institutt.

Vanligvis går vindretningen fra Norge til Russland. Men mye kan skje, understreker Eliassen.

– Vind som går vestover, og nedbør, er det verste som kan skje ved et eventuelt utslipp. Det håper jeg vi aldri får. En slik ulykke kan bli dyster for Norge, og det kan gjøre at deler av Norge og Finnmark blir radioaktivt i en god stund framover, sier han og tilføyer:

– Heldigvis er ikke Kola et område hvor det skjer mye naturkatastrofer. verken tsunami eller jordskjelv – noe vi skal være glade for, sier han.

Les også: – Svensk atomkraft farlig for Østlandet

Lærte av Tsjernobyl

Ingar Amundsen, seksjonssjef i miljøforvaltning i Statens strålevern, forteller at norske myndigheter har arbeidet tett med russiske myndigheter når det kommer til sikkerheten rundt de gamle reaktorene.

– Det er ingen tvil om at de to eldste reaktorene på Kola er de som har aller høyest risiko for norske områder. Det har vært årsaken til at norske myndigheter har gjort tiltak for å bedre sikkerheten. Vi har også fått tall på at hendelser ved kraftverket har gått ned de seinere årene. Denne fokusen var størst på 90-tallet, men nå bidrar vi med 7-8 millioner norske kroner i året til dette, forteller Amundsen.

Erfaringene som ble gjort ved Tsjernobyl har gjort at norske myndigheter er bevisst det de mener er sikkerhetsmangler ved de russiske anleggene.

– Etter Tsjernobyl lærte vi at radioaktive stoffer ikke kjenner noen landegrenser. Skjer det noe alvorlig ved kjernekraftverket og vindretningen er mot Norge, så vil det få alvorlige konsekvenser. Det er fortsatt bekymringer – ingen tvil om det. Disse reaktorene mangler viktige sikkerhetsinneslutninger. Derfor har man fokus på de to eldste reaktorene på kola.

– Tar russerne selv dette på alvor?

– Etter Fukushima har russerne sagt at de vil ha en ny gjennomgang på de gamle reaktorene for å se på mulige utfasinger. Vi har også dialog med russiske myndigheter angående beredskapen. Vi skal varsles hvis det skjer en alvorlig ulykke, men vi ser et behov for å senke terskelen på denne type varslinger, sier han.

– Erfaringsmessig har vi sett at slike varslinger kommer seint. Hva tenker du om det?

– Ja, vi ønsker å få informasjon også om mindre hendelser. Det har det vist seg at vi ikke alltid får. Men vi mener det har vært en positiv utvikling. Informasjon i en tidlig fase gir oss kunnskap, og det er viktig å få rask informasjon fra primærkilden, sier Amundsen.

Les også: Vil ha slutt på atomkraft

UD: – Engstelige for gamle reaktorer

– Reaktorene er utformet slik at uansett hvilke sikkerhetstiltak som gjennomføres, vil man aldri få et moderne og tilstrekkelig sikkerhetsnivå på disse reaktorene, sier statssekretær i UD, Erik Lahnstein.

Norske myndigheter har i lang tid varslet russerne om hva Norges holdning til de gamle reaktorene er.

– Russerne er godt kjent med det. I lys av ulykken i Japan, ser vi at det internasjonalt settes et nytt kritisk blikk på sikkerhet ved kjernekraftverk. Det mener vi er bra. Vi oppfordrer russiske myndigheter til å gjøre det samme – nemlig å gå gjennom sine planer for å vurdere raskere nedstenging av de farligste anleggene, sier han.

Lahnstein mener at Norge har lært av Tsjernobyl-ulykken, og at russerne på ingen måte står alene i å sikre sine gamle anlegg.

– Tsjernobyl var forferdelig. Derfor bidrar vi med penger og kunnskap, slik at reaktorene i dag opererer på en mer sikker måte, og vi forsøker å bedre den russiske sikkerhetskulturen. Vi bruker fortsatt penger på sikringsarbeidet etter Tsjernobyl – der det fortsatt er problemer med lekkasje fra anlegget. Men, vårt fokus er på atomutfordringene i Nordvest-Russland – på det som ligger nærmest oss. Vi mener de eldste reaktorene bør stenges raskest mulig, sier statssekretæren.

Les også: Dette gjør strålingen med kroppen

– Jeg sover godt om natten

Russland kan virke fjernt for mange nordmenn – men det skiller kun 20 mil fra atomkraftverket.

På bakeriet i Vadsø i Finnmark, i duften av nybakte rosinboller, løses det verdensproblemer hver dag. Stamgjestene har ofte diskutert seg i mellom hvordan en ulykke på Kola vil berøre livene deres. Minnene fra Tsjernobyl og nyhetsmeldingene fra Fukushima har satt sitt preg på diskusjonen.

– Jeg er bekymret for dette. Jeg er faktisk veldig redd for det. Ulykken i Japan var en aha-opplevelse. Ekspertene har vist gang på gang at de ikke er eksperter allikevel, forteller Erling Sjetne.

Men også på norsk side er det delte meninger om det å bekymre seg for noe som ikke ennå har skjedd.

– Jeg er overhodet ikke bekymret for en ulykke ved Kola. Russerne vet hva de holder på med på lik linje med alle andre som driver med kjernekraft, sier Vidar Niska, og tilføyer:

– Det bor folk på Kola, og hvis det skjer noe der så må de vel rømme. Da får vel vi også beskjeden. Jeg går i hvert fall ikke rundt og tenker på dette daglig. Jeg sover godt om natten, sier han.