Nysgjerrig ungbjørn på besøk

Hopp til innhold

Det er igjen blitt søndag om bord. Jeg dropper frokosten og drikker kaffe i køya, vi er under fart tilbake mot en stasjon lenger vest.

Jeg har lært en masse denne uka og hatt særdeles sterke inntrykk av hav, is og himmel. Og ikke minst av dyr og fugler. En leken sel svømte i full fart inn i vika der dykkerne drev med lysmåling denne uka, en singel ung hvalross passerte oss på vei nordover. Men særlig møtet med isbjørn gjør inntrykk!

Jeg innrømmer gjerne at jeg er barnslig når det gjelder dette flotte dyret. Med isbjørnbesøk nær båten slipper man det man har i hendene, griper nærmeste fotoapparat og kanskje en ytterjakke i farta. Og løper. En ny besøkende sist natt fikk matros Christian til å dundre på døra mi.

«Lance» lå rolig ved iskanten og skulle senke ned et multinett for å finne levende organismer fra havdypet. En ungbjørn kom nysgjerrig opp til båten for å kikke på oss. Han bryr seg verken om motordur eller vinsj. Helt ulik isbjørnmora med de to ungene som var på en rask visitt og gikk videre etter et par minutter, trasket denne ungbjørnen langs iskanten i den lave oransje sola og lot seg beundre.

Det er en stor opplevelse å oppleve dem på nært hold, med de gigantiske labbene og klørne, - hvordan de værer med nesa og henter inn inntrykk, hvordan de vurderer sprangene fra flak til flak og hopper luftig og elegant med sine mange hundre kilo. Joda, jeg vet at fangstfolk og fiskere i isen i alle år har hatt besøk av isbjørner helt inn i koøyet, og at enhver arktisk beboer med respekt for seg selv har minst én god isbjørnhistorie å fortelle. Men å se så store, ville dyr ute i sitt eget element er en genuin opplevelse. Det som imponerer meg mest, er hvor uredde de er. At de uten angst går helt nært opptil skuta som er av en helt annen størrelsesorden enn dem selv, og bare viser nysgjerrighet.

Da vi møtte isbjørnmora med to voksne unger for noen dager siden, la jeg merke til en detalj. Hun snur på hodet før hun går opp til skutesida og brummer noe til ungene som kommer et stykke bak henne. Kanskje bare et signal. - Hold avstand, unger. Jeg sjekker ut først!

Isbjørnungene er allerede like store som henne av vekst, men det er hun som er den erfarne. Og selv om hun ikke er redd, er hun sjefen og vil ha kontroll med avkommet. I den brutalt kalde arktiske villmarka er livet sårbart. Også her på isen er erfaring og omsorg av avgjørende betydning. Hvordan blir livsvilkårene i et Arktis med minkende is for disse store dyrene som er avhengige av isen for å jakte på mat og parre seg? Jeg får gåsehud av å tenke på det.

Denne uka har jeg også fått bedre kjennskap til dem som lever under isen. Blant anna til Gammarus wilkitzkii som er en større amfipode knytta til flerårsisen. Sammen med store mengder hoppekreps og andre små organismer spyles han forsiktig ut av oppsamlingsnettene og sorteres av flittige fingre på lab'en til seinere granskning. Disse marine artene er av vesentlig betydning for alt liv i disse områdene. De er føde for fisk, fugl og sel som siden blir til fór for isbjørn og polarrev.

Inne på lab'en begår jeg en av mine store tabber da jeg lett henslengt omtaler Gammarus wilkitzkii som en av «disse rekene». Marinbiolog Jago Wallenschus himler med øynene, gjøre en dånende bevegelse og snur seg mot meg med stort alvor. Han er ekspedisjonens moromann, alltid med en rask replikk. Men nå er han så oppgitt at han til og med snakker til meg på norsk. Jeg nevner derfor som snarest at arbeidsspråket ombord er engelsk, og at Jago vanligvis slår over til tysk når han er sammen med sine landsmenn. Så dette er alvor.

- Gammarus wilkitzkii er en amfipode! En amfipode har føttene sine som i et amfi, det vil si at de fra halesiden vender mot hodet og fra hodesiden vender mot halen. - Og det gjør de ikke hos rekene? Sukk. Hvilken uvitenhet. Føttene på en reke vender bakover. Jeg burde jo visst det, ikke sant? Har jo pillet noen reker opp gjennom livet, men aldri ofret det en tanke. Så ignorant kan man altså være, sett med øynene til en marinbiolog.

Jeg har heller aldri tenkt grundig over betydningen av smått liv under den arktiske isen og hvilken kilde til næring dette er. Fettinnholdet kan være opp til 80 % hos noen av artene. De har egne poser i kroppen for flytende lipider eller fettstoffer. Hoppekrepsen Calanus hyperboreus eller feitåte har opp til 25 ganger større fettinnhold enn sin noe mindre slektning Calanus finmarcticus eller raudåte. Og ettersom fett er et «være eller ikke-være» i slike kalde omgivelser, er disse dyrene langt viktigere enn det jeg tenker over til daglig.

– Et stort klimaskifte der flerårsisen forsvinner og ettårsisen reduseres, kan få svære konsekvenser for det økologiske systemet i Arktis, sier marinbiolog Haakon Hop ved Norsk Polarinstitutt.

Han leder dykkergruppa som henter opp levende liv fra under isen.

Disse gutta er faktisk ikke snaue. Etter en noe kjølig dag på isen med minus fem grader og bitende vind, kommer de ombord fra gummibåten og spyler omhyggelig drakter og dykkerutstyr i ferskvann på dekk.

- Dykking i Arktis er en jobb for spesielt interesserte, kommenterer helikopterpiloten som ser ned på dem fra brua mens de står der dyvåte. Og det sier mannen som daglig flyr ut over den endeløse isen i sitt bitte lille helikopter. Hver sin smak, tenker nå jeg.

Men dykkergutta tar kaka. Så fort de er ferdige med jobben under isen og får av seg de våte draktene, hopper de i det varme bassenget på akterdekket. Der har mannskapet om bord bygget en provisorisk badestamp som de av og til fyller med varmt vann fra maskinen. Og der tilbringer dykkerne sin lørdagskveld, i det våte element! Med varm lue på hodet og en kald øl i hånda nyter de livet med ståk og latter sammen med sin forskerkollega Ananda Rabindranath og min marinbiologiske læremester Jago som forlengst har latt amfipoder være amfipoder og tar seg noen timer fri. Det er tross alt lørdagskveld på 81 grader nord.