«Protandriske hermafroditter»

Hopp til innhold

Mobilen vekker meg halv åtte, jeg strekker meg til 07.45 før jeg kryper ut av køya. Det ble seint i natt, for vi gikk inn i godværet og sola sto som ei ildkule i nord. Hvem kan sove da?

Elektronisk fugl

Rask tannpuss, på med tynn ullongs under kordfløyelsbuksa, føttene i clogs'ene og jeg forserer den bratte leideren to dekk ned til messa i høy hastighet. 4-5 skjeer havregrøt til frokost - for det går fortest å få i seg, kaffe i pappkrus, spurter så to dekk opp til kahytten igjen.

På med yttertøy, finner fram både fotoapparat og det lille lommekameraet, vurderer om jeg trenger telelinse og slipper den for sikkerhets skyld ned i lomma. Har glemt fingerhanskene hjemme, slike med avklipte fingertupper og må klare meg med ullvottene. I går forfrøs jeg nesten fingrene mens jeg fotograferte. Jeg glemmer meg, helt til de blir stive og følelsesløse og må inn til oppvarming fordi jeg ikke kan operere knappene på kamera.

– Man lærer seg å fryse, sier marinbiolog Haakon Hop med et smil når jeg klager over neglespretten. Han har dykket i arktiske farvann siden 1976 og vet hva han snakker om.

Opp på helikopterdekket, ventetid, klargjøring, sol, fugler som skriker, mer klargjøring: Teknologividunderet EM-bird skal ut og prøvefly.

Etter påfyll av drivstoff festes det lange instrumentet til undersiden av helikopteret og Justin Beckers fra University of Alberta i Canada kobler fra strømmen som holder instrumentene varme i ventetida(!), får på seg orange overlevingsdrakt som er påbudt under flyturene og kryper inn. Så er det å få maskinen opp i høyde og rolig løfte «den elektroniske fuglen» fra dekket. Så forvinner de inn over isen.

Avsindig vakkert

Himmelen er som en blå palett som noen har malt over med hvit fjærpensel. Det er kaldt og vakkert. Avsindig vakkert. Jeg kommer tilbake til messa etter over en time på dekk mens isforskerne flyr over isen i det fjerne, EM-birden henger under og registrerer istykkelsen under dem ved hjelp av radarmålinger og kan siden fortelle verden noe om isforholdene i nord.

Kaffepausen varer ikke lenger enn til at fingrene igjen er i funksjon. På med vindtett lue, det lille reservekameraet i lomma.

Skifter igjen fra clogs til joggesko, for her ombord er det nøye å ikke gå med utesko inne, da dras det fort med mye skitt inn i gangene. Derfor er det viktig å huske hvor du sist gikk inn. Var det fra akterdekket, tro? For der står skoene.

Date med vingesnegl

Jeg er litt omrømt på denne tidlige formiddagen for jeg har en viktig avtale. Jeg har en «date» med en vingesnegl.

Forskningstekniker Arve Kristiansen har satt et litersmål i en kuldekasse på dekk og der kribler det av liv. Selv med det blotte øye kan jeg se hoppekrepsene som kanskje er Calanus glacialis som jeg husker fra tidligere tokt. Her ligger noen mørke snegler på bunnen og en superaktiv Gammarus wilkitzkii freser rundt i vannet som en liten speedbåt. Også han har jeg møtt før. Men vingesneglen har jeg bare sett på film og på bilde.

Jøss så fin hun er! Jeg aner ikke om det er en hann eller en hunn, men velger å tro at det er en feminin variant ettersom hun har så usannsynlig vakre bevegelser når hun svømmer. Som en ballettdanser beveger hun seg gjennom litersglasset, vifter elegant med vingene og snur seg i alle posisjoner foran kameraet som en ekte modell. Først etterpå får jeg vite at det svarte inni henne er en av de andre sneglene som hun har spist. Nå ja, også ballettdansere må leve.

Jeg iler inn etter fotosesjonen, vrenger av yttertøyet og kobler kamera til pc'en. Laster inn et ukjent antall bilder av vingesneglen for å finne det rette uttrykket. Nå skal hun bli mediakjendis, må vite. Siden får jeg også vite at det er hipp som happ om dette er en hann eller hunn, akkurat som reka er vingesneglene «protandriske hermafroditter». De starter som hanner og når de har levd ei stund, skifter de kjønn. Kjempepraktisk.

Blir bortskjemt

Det tikker mot lunsj klokka halv tolv før jeg vet ordet av det. Det er alt for god mat om bord! Vi blir så helt utrolig godt ivaretatt av stuerten og jentene som jobber i messa, de skjemmer oss bort. Og det er utrolig hvordan appetitten skjerpes når man flyr ut og inn hele døgnet på tamp. Man blir bare så sulten!

Kaffemaskinen durer i ett, og mest av alt er det viktig å få i seg nok vann. Arktis har utrolig lav fuktighet og man tørker lett ut og blir slapp hvis man ikke sørger for vanntilførsel nok.

Det er skyteinstruksjon om bord etter lunsj, så timeplanen er tett også for meg som går fritt mellom forskningsgruppene og prøver å følge med i det som skjer. Selvfølgelig vil jeg delta for å få mest mulig kunnskap om hvordan vi ter oss når vi opptrer på isen med mulig besøk.

Når jeg tenker tilbake på dagen i går var programmet like tettpakket. I alt ti stasjoner er besøkt allerede - en stasjon er et klart avgrenset område med klar posisjonering der prøver tas. På hver stasjon er det utallige prøver som heises opp av havet, måles og sjekkes. Alt dette skal jeg skrive mer om, jeg lover! For det går unna.

Nordligste Norge

I går dro jeg med en gjeng havisforskere i småbåt for å gjøre lysmålinger, både over og under overflata. Vi så skikkelige isflak for første gang, og sola fant det for godt å velsigne oss med sitt nærvær.

Og om kvelden gikk vi helt ut til «shelfen» eller eggakanten der havbunnen stuper ned fra sokkelen på omlag 400 meter til flere tusen meters dyp. Jeg går jevnlig opp på brua og sjekker draftet. Langt i det fjerne der sør kan vi så vidt se Sjuøyane og Rossøya som er det nordligste stykke Norge som finnes.

Alt dette og mere til skal jeg komme tilbake til. For nå stabler Haakon Hop rifle, signalpistoler og ammunisjon opp på bordet foran meg her på oppholdsrommet som jeg bruker som kontorplass, og salongen fylles med folk. Det er egentlig ganske umulig å beskrive hvordan det er å være på ICE-tokt som reporter. Det er bare helt ubeskrivelig, og hver time på dagen er proppet med innrykk. Derfor bare denne korte rapporten mens jeg trekker pusten ett øyeblikk og ønsker dere alle en velsignet god dag der sør.