Venter med stil

Vår anmelder Hege Iren Hansen ble begeistra både over skuespillerprestasjoner og Tromsøjenta Sigrid Strøm Reibos regidebut.

De sitter der på scenen og venter, allerede når publikum kommer inn. Vladimir og Estragon, Finn Arve Sørbøe og Kristian Figenschow jr., to tilårskomne, forskjofne gubber.De venter på Godot.

Allerede i åpningssekvensens tomme stillhet venter de godt, og griper oss med detaljert ventetidskroppsspråk. Nedpå og tankefullt.

I løpet av de neste to timene veksler de mellom denne stillheten, de kjappe kommentarene og den absurde praten om ingenting, som samtidig er praten om alt. Om det eksistensielle, om hva de gjør der, hva som har vært og hva som skal komme.

En alvorlig komiker

Finn Arve Sørbøe gjør sin første alvorlige rolle på HT. Han har stått på den scenen flere ganger før, og er en avholdt komediant.

Kristian Figenschow har tidligere fått vise at han kan mye mer enn å få folk til å flire. Det var likevel spennende hvordan de to humoristene skulle balansere alvoret og humoren i dette tragikomiske, eksistensielle og meningsløse.

Imponerer

De tegner et herlig bilde av de to som venter. De er alvorstynga, de e undrende, de surker, og de krangler som et gammelt ektepar. De har ikke mye å le av, men får likevel latteren fram hos publikum.

Noen ganga prates det så stille at det må ekstra konsentrasjon til for å få dialogene med seg, men i helhet gir disse to fullkommen veksling mellom raske replikker og hjelpeløs stillhet.

Regidebutant

Godot er inget enkelt stykke, verken for stab eller publikum. Men det er fint å vente når Sigrid Strøm Reibo har regi over tida vår. Scenografien er bare et enkelt tre. Stemninga skapes av lyset, og en nydelig musikk laga av russiske Alexander Manotskov. Og karakterene, selvfølgelig.

Reibo har virkelig fått fram nyansene i karakterene. Og hun tør å la dem dvele, tør å la dem være i stillheten, og det fungerer kjempefint. Dette er en vakker debut med klasse.

John Sigurd Kristensen som Lucky er et annet lykketreff. Bare med sin tilstedeværelse, pint og nedlessa med bagasje, eier han salen. Når han endelig får si noe, er det langt og uforståelig, men du sitter som fjetra i stolen.

Hans overmann Pozzo, spilt av Marius Lien, er gjort til en eksentrisk hersker, og både gjennom alder og fakter et motstykke til de andre karakterene.

Han blir litt for hyper og vanskelig å tro på, og slit dermed litt med å nå de andre tre som er så sterk i sin tilstedeværelse.

Noen elsker Samuel Beckett og hans Godot. Andre misliker dette absurde. Men vi fortsetter uansett å diskutere hvem han egentlig er, denne Godot. Det gjorde vi også etter lørdagens forestilling. Så kan vi gjerne si at det er Beckett som skal ha æra for at vi filosoferer. Men han får finfin hjelp av Hålogaland Teater.