Treffer grunntonen i livet

Han døde for to og en halv time siden. Nå står han der og forteller oss sin historie. Han var tretten år og hørte Chet Baker på radioen. Han sier at det var da det begynte. Det var sånn han ble født.

- Det er en veldig fin tekst!

Ordene falt en dag før premieren på «Chet Baker spiller ikke her». De tilhører han som har ansvaret for videodesignet i forestillingen. Og han har rett. Det er en veldig fin tekst Lars Saabye Christensen har skrevet. Men i Hålogaland Teater sin oppsetning er det flere ting som er fine. Blant annet bruken av video.

Reint kroppslig er Ketil Høegh alene på scenen. Som saksofonisten Daniel, han som døde for to og en halv time siden. Men på veggen bak ham, på kroppen til flyglet, på gulvet, på trommeskinnet, er flere medspillere. På film. Replikkene faller mellom dem, dialogen er presis. Og Bjørn Sundquist og Anneke von der Lippe lever så godt på veggen og sammen med Høegh at du glemmer at de ikke er der. Det gir et spennende visuelt uttrykk.

Og han som står på scenen, Ketil, eller Daniel, har rytmen som skal til for å binde det hele sammen, og til å få oss til å tro på den fine teksten, til å forstå både den, og alt det som ikke sies.
Vi skjønner at han er mye på turne. Turne er som havet for en sjømann, sier han. Ho Anne spør når han kommer hjem. Men han skal bare spille først.
"Vi ga dæ ikkje den saksofonen for at du skulle kaste bort livet dett", si faren fra filmen. Og der er litt av kjernen. Gjør vår higen etter noe stadig bedre at vi glemme rdet vi har? De vi har? Er det verd det? Er applausen der ute mer verdt enn de som sier at du alltid er god?

Regissør Per Olav Sørensen og scenograf Pavel Dobrusky er et tospann som tidligere har gjort suksess med Tanghost, der tango fikk en sentral plass i et tradisjonelt stykke. Deres filmeksperiment løfter også denne teksten. Det er ei lavmælt forestilling, men med sterk hjerterytme.

Lars Saabye Christensen er også sterkt tilstede. Ikke bare i teksten, men på filmen. Han leser noen mellomstikk, forteller oss hva som skjer. Kanskje ikke helt nødvendig, men det gir en nærhet til forfatterens tekst, og de velkjente saabyske setningene.

Dette handler ikke bare om musikk. Og Saabye sier det selv. Instrumentene er bare et bilde på noe annet. Saksofonisten Daniel gjemmer seg på scenen. Han gjemmer seg for livet. Så dør han. Ubeleilig.

Det fortjener applaus.