(26) er fra Steinkjer. Hun studerer barentssamarbeid og norsk nordområdepolitikk ved Universitetet i Tromsø, og er vikar i NRK Troms og Finnmark. Her forteller hun om sitt første møte med Rebbenesøya.
Tilrettelagt for web av
«Det er begynnelsen av juli og sommer og sol. Nei da, ikke på denne øya. Den første jeg snakker med, er ferjekonduktøren. Jeg forteller at jeg skal sove i telt. Det går ti minutter og han har allerede funnet en annen løsning. Jeg kan sove hos Hjalmar som eier den nedlagte butikken. Der er det sengeplass nok.
Kan jeg spise middag her?
Jeg takker nei til tilbudet og kjører videre. Magen min rumler og jeg har et prosjekt på øya; å få spist middag hos en familie. Det er vanskelig å snuse meg frem til middag når jeg sitter inne i bilen, så jeg stopper på måfå ved et gult hus. De kom nettopp hjem, så de har ingen middag klar.- Men hvis vi hadde hatt middag, så skulle du fått, sier de og ler. - Det er ikke hver dag vi får det spørsmålet.
Neste hus jeg stopper ved, ligger helt nede ved sjøen. En fisker åpner døra.
- Ka du vil? Oj da, tenker jeg. Her blir det ikke mye mat på meg. Men mannen var riktig så hyggelig. Gudmund Pedersen heter han. Jeg var litt for sent ute, og han var ferdig med middagen.
- Hadde du kommet to timer tidligere, skulle du fått saltfisk, sier han.
- Det har aldri skjedd før, at folk kommer innom og spør om de får middag. Men jeg sier gjerne ja hvis det skulle komme noen.
Foruten å lete etter middag, leter jeg også etter gode historier.
Pedersen har en historie å fortelle meg.
- Vi var ute på blåkveitefiske. Da vi skulle sløye, fant vi en stor kniv i magen på den ene fisken. Det viser vel at de ikke er så kresne på hva de spiser. He he.
Historien inneholdt nok noen flere detaljer, men dette var det viktigste.
Fiskeball og potetsalat
Magen blir ikke mett av å høre historier, så jeg kjører videre. I et hus hører jeg folk, men ingen lukker opp når jeg banker på. Men i nabohuset, der var det andre boller. Der hadde de nettopp spist fiskeboller etter trøndersk oppskrift. Og jeg kunne selvfølgelig spise hos de.
– Kom bare inn, sier sønnen i huset. Han bor i Tromsø, men er hjemme på ferie.
Det bor ingen ungdommer på øya. På skolen går det sju barn. To lærere lærer sju barn å lese og skrive. Og alt det andre som man lærer på skolen.
Gunn Hansen hadde laget ferskfiskball av fersk hyse.
- Det er mannen min som har har fiska, jeg bare lager jeg. Egentlig skal vi ha bacon også, men vi har gjort det enkelt, sier Hansen. Hun titter ned i potetkasserollen.
- Herregud, er det ikke mer potet igjen heller? Hadde vi visst at vi skulle få storveisbesøk, hadde vi laget mer. Vil du ha potetsalat?
Jo da, så der satt jeg i et vilt fremmed hus og spiste ferskfiskball. Gunn forteller meg at de er seks i familien, men barna har flytta ut.
- Så da har vi katter i stedet. Ved foten til spisebordet står en tallerken med kattemat. Katta pleier å spise sammen med familien.
Nyheter fra Rebbenesøya
- Er det noen nyheter her på øya, spør jeg. Det står NRK Nyheter på bilen jeg kjører, så da hadde det jo vært fint å finne noe nytt som rikskringkastingen kan melde over radioen.
- Det største her på øya er at vi snart får asfalt, sier Gunn. Det er jo kjempesvært. Vi har sett frem til det lenge. Også er det sommerferie nå. Det er jo artig for ungene som går på skolen her. Vi flytta hit i 1986, og da var det 30 elever her. Men nå er det bare sju igjen.
Flaskepost i hagen
Jeg takker for maten.
- Vær så god, sier hun og ler.
- Ja, du skal nå bli mett, hvis du skal innom alle husan i bygda her. Gunn ler enda mer.
Jeg skal til å sette meg inn i bilen, da Gunn roper fra verandaen:
- Du må bare komme inn hit og sove, hvis det blir trasig der ute. Du kan få rommet til Anne-Marie! Ikke noe problem!
Mett og glad kjører jeg videre. Man blir jo glad når folk er så snille. En gravemaskin stenger for veien, så jeg må vente til han slipper meg forbi. Han graver i grøfta. Mye skal tydeligvis forberedes før asfalten kommer til neste år.
Grusveien fortsetter. Helt til den slutter. Der er det et hus. Og i huset bor det to barn og mor og far. Daniel Sørensen er 12 år, og hans yndlingshobby er å lete i fjæra. De har hvit sandstrand i hagen. Og i fjæra finner han mye rart. Han viser meg et utvalg av flaskepostene han har fanget.
En post er maskinskrevet, fra en fiskebåt. De har skrevet posisjonen sin. Dette er en formell flaskepost, kan jeg slå fast. De fleste er skrevet av barn med farger og skjev skrift. En flaskepost er fra en fisker som etterlyser større kvote. Daniel kom i Fiskeribladet på grunn av denne flaskeposten. Og et par uker senere gav fiskeren lyd fra seg. Men Daniel kunne ikke gjøre noe med fiskekvoten.
Ofte tar Daniel, eller mora til Daniel, kontakt med de som har sendt flaskeposten. Men han har aldri møtt dem i virkeligheten. Bare per brev. Noen ganger sender han flaskepost med faren når han skal ut og fiske. Han har ikke fått svar ennå, men venter i spenning.
Butikk med sjel
Jeg kjører til der den andre veien stopper. Engvik.
Det er sentrum på øya. Her er det en butikk med brygge. De har alt mulig fra bensinpumpe til fiskeutstyr og mat. På et bord står en kaffekanne, plastkopper, kake og et norgesglass hvor man kan putte kaffepenger oppi.
Jonny Engvik eier butikken. Han og samboeren Aina Olaisen deler på å kjøre post til hele øya, og på å sitte i kassa. Derfor kan de kan ikke ta ferie sammen. Da får ikke øyas rundt 60 fastboende post.
De har to barn, Joakim og Lena. De hjelper også til når det trengs. Eller Joakim på 8 år liker best å spise is. Han tegner et 9-tall i isen sin for å vise meg hvor mange år han blir til neste år.
Seks trillevogner står ved inngangen. De er rundt 20-30 år gamle, tunge og rommer ikke mye. Folk handla vel kanskje ikke så mye før. Det virker som om folk her på øya har noe store kjøpesenter mista for mange år sida. Sjel.
Bestemor på loftet
På loftet står to gamle langbord. Der bruker det å være fest med mølje når noen har vært ute og fisket. Nå for tiden fiskes det sei. Det henger fiskegarn i taket, grillen er en rød koffert med en rist inni, duken er blomstrete, to bord er skjøta sammen, og de ser ut til å være riktig gamle. Spindelvev henger fra de små vinduene, som sikkert knaker når man åpner dem.
Joakim peker borti et hjørne:
- Der bruker bestemor å sitte og veve.
Bestefaren til Jonny, Oskar Engvik, åpna butikken i 1928. Loftet er fullt av møbler og annet som har stått siden da. På veggen i butikken henger gamle skilt hvor det står for eksempel: «Tiedemann’s tobakk», et gult skilt med litt rust.
Butikken er møteplassen for folk på øya, og i løpet av de fire timene jeg er der, er det innom 20 personer. De fleste setter seg ned og drikker kaffe og snakker om løst og fast. Den yngste på øya heter Kjell Sigmund og er ett år gammel. Han liker godt å sitte på fanget til bestefaren og spise is. Søstrene hans springer rundt i butikken, sminker seg, leker på bakrommet.
Så sånn går nå dagene på Rebbenesøya
Kort oppsummering:
- Det virker som folk på øya er snille og man kan få både middag og en seng.
- Folk er også usedvanlig observante. I den ene enden av veien er ferjeleiet og der bor Hjalmar. I den andre familien Sørensen-Jacobsen. Jeg kom med ferja og vel fremme hos sistnevnte familie, spurte Evy Jacobsen meg om jeg skulle sove hos Hjalmar. Hun visste altså om det før jeg hadde rukket å sagt «pip». Selv hadde jeg aldri møtt verken henne eller andre på øya før.
- Ingen liker telt. Alle var veldig opptatte av at jeg sov i telt, særlig fordi det var ruskevær. Jeg fikk iallfall fire tilbud om å få sove innendørs.
- Folk liker å drikke kaffe på butikken, og det er samlingsplassen».