Morgenstund med isbjørn og hvalross

Jeg innrømmer at jeg var litt lei meg over ikke å ha fått se isbjørnen som selvfølgelig var daglig samtaleemne i dagene etter besøket ved skipssida. Noen av mannskapet mobbet meg lattermildt med at jeg var journalisten som sov på jobb. Dette var ikke lett å bære. Derfor gav jeg streng beskjed om at jeg skulle vekkes ved minste tegn til isbjørn. Men den måtte være så nær at det var verd bryet å stå opp.

- Bjørn i sikte

Overstyrmann Inge Berg går vakta på broa mellom to og åtte om morgenen, og antyder at det kan bli bjørn å se. I det vi går nordøstover mot Moffen, ser jeg at isen tetner til og at sjansen for bjørn er tilstede. Jeg kryper derfor til køys i fulle klær.

På et ukristelig tidspunkt like etter fem neste morgen, kommer matros Geir-Bjarne Nygård og purrer meg.

- Bjørn i sikte, sier han lavt for ikke å vekke min russiske romkamerat Aljona som sover i overkøya.

Jeg er på beina i rakettfart, vakler ut i maskinhallen på tråldekket, entrer to trapper opp til instrumentrommet der jeg til daglig er stasjonert med kontorplass for pc, kameraer, notater, ladere, og andre ledninger. I tråd med loven om alle tings iboende faenskap, har selvfølgelig batteriet på mitt nyervervede røde Ixus-kamera ladet ut i løpet av natta. Jeg snapper min velbrukte Olympus med 18 ganger zoom og stormer opp trappa til broa.

De har ikke drevet ap med meg. For der ligger en velvoksen bamsefar og hviler bak en haug med snø på et isflak like foran baugen på båten. Vi siger langsomt mot flaket og jeg tråkker ut på brovingen for å sikre meg et godt bilde. Han er en velvoksen isbjørn, og ikke særlig redd. Han står opp, studerer båten som siger inn mot flaket, han legger seg ned som ei katte med nesa rett i kameralinsa og ser på oss. Men så syns han tydeligvis at vi blir for nærgående, han kryper over en haug, lunter ned i vannkanten, vasser over til neste isflak før han bestemmer seg for å ta vannet fatt og legge på svøm.

Jeg innrømmer det gjerne, - å se en isbjørn på nært hold er en opplevelse. Det hører til historien at jeg glemte å ta på meg joggesko og ytterjakke, men at jeg først kjente kulden under føttene da bamsen nesten var ute av syne. Da går det opp for meg at beina er som istapper og at det er skikkelig kaldt både på dekket og i lufta.

Uformelig brun haug

Jeg legger kamera fra meg på broa og går ned i messa for å hente meg dagens første kaffekopp. Ingenting er som en glovarm kaffe når man har sett en isbjørn før halv seks om morgenen, og ”Jan Mayen” er utstyrt med kaffe og juicemaskin som er tilgjengelig hele døgnet. Ingenting å klage over når det gjelder service om bord på denne skuta!

Men gutta på morravakta har mer på lur. Da jeg tråkker opp trappa med dagens andre kaffe i hånda og gleder meg til å kikke på bildene, ligger neste overraskelse og venter. I kikkerten ser vi en uformelig brun haug som døser i sola litt lenger fram i leia. – Er det to eller tre, mon tro? Det er ikke så lett å se på avstand, for hvalrossen er et dyr som elsker å flokke seg og ligge tett sammen. Men de er bare to, og selv om jeg kunne være fristet til å beskrive dem som et ektepar, støtter jeg meg på boka ”Svalbards fugler og pattedyr”, der Kit Kovacs og Christian Lydersen skriver at de fleste hvalrossene på Svalbard er hanner. Og dette er ikke smågutter: Voksne hanner kan være opptil 3.5 meter lange og veie omlag 1500 kilo.

De har ikke tenkt å stikke av, det er nå helt sikkert. Jeg tar meg derfor tid til å hente joggesko og dynejakke, og tilbringer det neste kvarteret med å ta bilder av to ganger doven hvalross som dovner seg og poserer i morgensola.

Det er blikk stille rundt oss og ei hvit tåke siger inn over båten. Ennå er klokka knapt halv sju, og det eneste som ellers er å se av liv, er flokker av små alkekonger som ligger og dupper i vannskorpa, dykker ned i havet og blir borte, for så plutselig å dukke opp over vannskorpa med små plask når de har vært nede og henta seg en munnfull mat i dypet.

Et sted der ute i den hvite tåka ligger øya Moffen som er hvalrossenes paradis på nordsiden av Svalbard: Her har ingen lov til å gå i land. Men det spiller ingen rolle. To av dem har allerede vendt sine dovne blikk mot ”Jan Mayen”. De har latt seg fotografere både forfra og bakfra. De har løftet sine velformede støttenner opp fra isen for å vise fram profilen til en småtrøtt, men svært lykkelig bloggjournalist som nå har fått alle sine ønsker oppfylt: En velvoksen isbjørn og et svært så fotogent hvalrosspar. Og når sant skal sies var det siste møte det morsomste. For denne dama har aldri sett en hvalross før.

Når den første vannprøven senkes i havet, tar hun en seg en aldri så liten ekstra morgenblund. Men først etter å ha lastet inn flerfoldige dusin bilder på pc’en. Det er bilder av Arktis’ største og kanskje mest imponerende maritime dyrearter. Og av en stille og begivenhetsrik morgentime der sola lekte med isflakene og de blå fjellene på Gråhuken speilte seg med all mulig ynde i havet.

Les flere blogginnlegg her.