Jakten på polarfronten

Etter midnatt, andre døgnet ombord i forskningsfartøyet Jan Mayen, passerer jeg våtlaboratoriet på vei til lugaren for å hente en anorakk. Skippern ombord har lovet at vi skal være ved Bjørnøya i halv to-tida og det er kaldt ute på dekk.

I likhet med meg, er det flere som er nysgjerrige på akkurat dette stedet. Vi vil gjerne se det russiske lasteskipet Petrosavodsk som havarerte i fjæra den 11.mai i år. Så jeg vil holde meg våken.

Krill under lupen

I det ellers tomme laboratoriet står dr. Slawek Kwasniewski fra det polske instituttet for oceanologi ved Academy of Science i Sopot. Han er i intens konsentrasjon med mikroskop og kamera.

Nysgjerrig stopper jeg opp for å spørre hva som forstyrrer nattesøvnen. Under linsa på kamera ligger et ørlite dyr, ved nærmere øyesyn ser jeg at det er et bittelite rekelignende dyr. Han retter meg høflig, - det er en krill. Biologen i meg våkner, og jeg tilbyr meg å hente mitt nyervervede kamera. Krillen er bare 2-3 mm lang, men lever og spreller kraftig under linsa.

De neste ti minuttene jobber vi med hvert vårt kamera for å forevige krillen. Resultatet er ikke oppløftende, den er for stor for mikroskopet og for liten til å bli særlig bra under kameralinsa. Jeg registrerer at den ikke rører på seg lenger. - Død, spør jeg og han nikker bekreftende. Det skyldes for høy temperatur, dette er en krillart som trives i kaldt klima.

På vei opp til broa smiler jeg litt for meg selv, - tenk å stå på et laboratorium midt på natta for å fotografere en krill! Bare noen som er virkelig dedikert til faget sitt, gjør sånt. Her er sann forskervilje ombord. Jeg er imponert. Og jeg vet at dag og natt kommer til å gå i ett på dette toktet, og at når vi er skikkelig i gang, er folk i arbeid døgnet rundt.

Slawek Kwasniewsky og hans polske kollega forsker på kopepoder eller hoppekreps, Calanus glacialis, med tilknytning til is og kalde forhold. - Hva skjer med disse dyrene når sommerisen i Arktis forsvinner? - Hvordan forholder de seg til varmere vann når klimaet endrer seg? Hva kan de fortelle oss om endringene som skjer i havet? Dette er noen av spørsmålene som forskningstoktet Arctic Tipping Points skal gi svar på.

Fór for fiskeriene

Alle disse smådyrene livner til og blomstrer opp på seinvåren. Først blomstrer planteplankton i havet, og blir siden til fór for zooplanktonet. Disse dyrene, som både kan være én- og flercellede, blir siden føde for fiskebestandene i Barentshavet. Hele 45% av primærproduksjonen i Arktis skjer i Barentshavet, som har ett av verdens viktigste fiskerier. På grunn av det store fisket etter torsk, sild og lodde er denne planktonveksten og oppblomstringa vesentlig. Og det er heller ikke uvesentlig hvor i havet disse tingene skjer.

Polarfront

Barentshavet dekker 30% av kontinentalsokkelen i Arktis og er et grunt havområde på 200-230 meters dyp. Her er også mange grunne banker. Det er et hav med store variasjoner fra år til år. Temperaturen ligger gjennomsnittelig på omlag 4 gr celsius, og forskjellen mellom det kaldeste og varmeste året man har målt, er på nesten 2 grader. Hit ledes en av verdens viktigste havstrømmer gjennom Atlanteren og møter kaldt vann fra polbassenget. Det er grenseoppgangen mellom det kalde og det varme vannet som kalles polarfronten. Og det er nettopp langs polarfronten at Arctic Tipping Points vil hente sine prøver. Her blandes vannet og det oppstår utveksling av vannmasser og stor aktivitet.

-Vi ønsker å hente opp plankton langs en temperaturgradient fra 0 til 9 grader, sier prof Paul Wassmann fra Norges Fiskerihøgskole, som leder dette prestisjefylte prosjektet med et budsjett på omlag 7 millioner euro. De skal jobbe over en treårsperiode for å se hva som skjer av endringer i havområdene. Denne forskninga er viktig fordi disse organismene har en kort livssyklus, og fordi det er lett å måle forskjellene som oppstår ved endringer i leveforholdene. Slik blir disse organismene en viktig indikator på forandringene som skjer.

Stappen

Som vanlig ligger Bjørnøya lett innhyllet i dis. På grunn av fredningsbestemmelsene for de tusenvis av sjøfugl som hekker i området, kan vi ikke gå tett inn mot land. Men snart dukker øya opp av havet med sin karakteristiske profil. Det kjente landemerket Stappen på sørspissen rager mot himmelen i den hvite sommernatta. Men vi er minst like spente på å se etter den russiske lastebåten som gikk på grunn. Snart får vi øye på den, like øst for spissen av Bjørnøya eller Bear Island som øya kalles blant de engelskspråklige ombord. Diskusjonen går livlig på brua, - blir vraket fjernet? Eller vil den bli liggende til det kommer en storm og maler den i stykker mot fjellveggen? Hvem har ansvaret, og hva skjer med båten dersom det russiske rederiet ikke er seg sitt ansvar bevisst og får den fjerna? Den spanske journalisten fra avisa «El Pais» kommer opp på brovingen i flanellspysjamas og dynejakke. Og fotoapparat. Hun knipser noen bilder før hun søvndrukken vender tilbake til køya.

Havaristen

Over oss trekker store flokker med sjøfugl fram og tilbake fra de sterkt grønnfargede fjellsidene, på vei ut i havet for å hente mat og forsyne den oppvoksende generasjon som sitter på reir inne i fjellsida. Her er noen av verdens største sjøfuglkolonier på ei lita øy, midt mellom fastlandet og Spitsbergen. Tåka henger over fjelltoppene, og det er noe goldt og litt ødslig over de steile fjellsidene på sørsida av Bjørnøya.

Litt ute i havet, et stykke fra havaristen Petrosavodsk, ligger en vaktbåt med rødfarget skrog. Og jeg hører et nytt ord denne natta, som jeg aldri før har forbundet med våre breddegrader: De vokter havaristen mot vrak-plyndring, blir det sagt. Da den russiske besetninga måtte forlate båten, fikk de ikke ta noe med seg. Siden skipet ligger der, fortsatt helt oppunder fjellsida, er gjenstander ombord sannsynligvis intakt. Det er et underlig syn. Et skipsvrak, så forunderlig helt og uskadd gjennom kameralinsa. En båt slengt opp på steinene under fjellet som bare ligger der, hel og urørlig. - Der ingen skulle tru at nokon kunne bu, sier min sidemann på brovingen med et lite smil. Så sant, så sant.