Trusselen mot Polhavet

Arctic Frontiers-konferansen i Tromsø er over i den rent vitenskapelige delen av programmet. Også i dag med stort fokus på havisen i Arktis.

Med utgangspunkt i det europeiske DAMOKLES-prosjektet , tok dagens første hovedforeleser J. C. Gascard utgangspunkt i hva forskerne visste allerede før det Internasjonale Polaråret (IPY) tok til.

- Ser vi på isutbredelsen fra sommeren 1979 fram til i dag, var det mye vi visste allerede, sa han. - Vi visste at isen bevegde seg på grunn av arktiske havstrømmer, høytrykk og isdrift. Havis beveger seg fort, dette ble særlig påvist i 1994 da det International Arctic Buoy programmet ble gjennomført. Vi kjente påvirkningene fra Beaufortsirkulasjonen inne i det polare bassenget, og den transpolare driften av is ut gjennom Framstredet. Vi visste også at et av de viktigste kjennetegnene ved havisen i nordområdene, var at Arktis bevarte sin is fra år til år slik at den gamle isen kunne bli opp til 10 år gammel. Denne flerårsisen var typisk for Arktis, mens havisen i Antarktis stort sett smeltet om sommeren, sier Gascard.

Glasiologer som studerer isens tykkelse i Framstredet.

Foto: Sylvi Inez Liljegren/NRK

Vendepunktet

Så skjedde noe i 2005, da det ikke lenger var flerårsis som kom ut gjennom Framstredet fra Polhavet. Og Gascard mener dette var "the tipping point" for den nye situasjonen vi ser i dag.

- Vi så plutselig at også istykkelsen forandret seg, sa han.

Istykkelsen var før gjennomsnittelig på to meter, mens den nå bare er 1.5 meter i gjennomsnitt.

Da Polaråret begynte, visste vi ikke hva vi kom til å oppleve og at endringene var så store. Men til forskernes store forbauselse måtte det tyske forskningsskipet ”Polarstern” lete etter plasser å sette ut måleinstrumentene sine på isen, så mye var borte. Og i september 2007 kom det absolutte minimum for den arktiske isens utbredelse, noensinne.

- Vi visste heller ikke hvor fort isen faktisk bevegde seg. Isdriften var så sterk at ekspedisjonsseilskipet ”Tara”, som startet med å la seg fryse inn i den nordre del av Laptevhavet i 2006, drev tre ganger så hurtig som de hadde regnet med på forhånd. Og når vi sammenligner med andre ismålinger som ble gjort, var situasjonen den samme: Måleinstrumentene som ble plassert på isen, drev like langt på ti måneder som Nansens ”Fram” hadde drevet på to år.

Dette instrumentet måler solas effekt på isen og forteller forskerne noe om albedoeffekten.

Foto: Sylvi Inez Liljegren/NRK

Ble til åpne hull

Smeltevannsinnsjøene som danner seg på overflata av isen var ikke lenger blå, de ble svarte. De var ikke innsjøer lenger, fordi bunnen smeltet og forsvant. Og innsjøene av smeltevann ble til åpne hull i isen, fylt med sjøvann. Dette fører igjen til at smeltingen blir intensivert, for de svarte hullene reflekterer ikke varmen fra sola slik som isen gjør det, de absorberer varme på samme måte som det åpne havet.

Mye forskning har blitt gjort på prosessene rundt refleksjon av solvarme fra isen, den såkalt albedoeffekten. 80 prosent av innstrålingen fra sola reflekteres tilbake til kosmos fra en hvit isoverflate. Men fra åpent vann tas 80 prosent av varmen opp av havet, og bare 20 prosent reflekteres tilbake til verdensrommet. Derfor er stadig smeltende is en medvirkende del av prosessen som får nedsmeltinga til å aksellerere.

- Med våre nye data fra to års forskning i Det Internasjonale Polaråret, ønsker vi å finne ut hvilke prosesser som er de mest relevante og hvor godt er de representert i modellene våre. I Damokles-prosjektet er 15 nasjoner involvert, og det arbeides internasjonalt med alle de målinger som er gjort de siste to årene for å skaffe bedre forståelse av det som skjer, avsluttet Gascard.

Et av de praktiske resultatene skal resultere i enda bedre iskart for nordområdene, slik dem du finner på met.no.

Les også: Populære Sjtokman

Les også: For gamle klimadata

Les også: Alarmerende endringer

Les også: - «Samhold» må bli slagordet