Henter havbunnen opp i dagen

Vi har begynt å hente havbunnen opp i dagen. Ved hjelp av en såkalt multicorer senkes store glassrør ned på om lag 300 meters dyp og henter opp prøver av de øverste gjørmelagene der nede.

Det er virkelig gjørme på bunnen, skikkelig grums – og jo mer gjørme, jo lykkeligere er forskerne, for da får de mer å grunne over når de etterser bunnslammet i detalj. Og de sjekker det i detalj, det kan jeg love!

Tre kroner

Men egentlig vil jeg begynne med kvelden i går, da vi måtte lempe en medbrakt båthenger på land i Ny-Ålesund og sakte manøvrerte inn mot kai.

Innerst i Kongsfjordenfjorden troner den svære Kongsbreen, med si karakteristiske fjellrekke i bakgrunnen. Trass i overskya vær med tåke, lå to av fjellene de Tre Kroner og badet i sol.

Som jeg sikkert har sagt før: Dette er et magisk landskap. Og stedsnavnene på Svalbard vitner om fortidas utforskere. Her i strøket har stor aktivitet fra polare helter og forskningsekspedisjoner fra våre tre kongedømmer i nord satt sine navn på området.

Jeg løp opp til den norske forskningsstasjonen som har bedre nettilgang enn satelittforbindelsen om bord i Lance. Skulle sende sørover dagens blogg. Men jeg måtte stoppe igjen og igjen, fotografere fjellene og la inntrykkene sige inn.

Noen har sagt at Ny-Ålesund er den vakreste bosetningen på Svalbard, noe jeg gladelig tilslutter meg. Men det er forskninga om bord som står i fokus i dag.

Full aktivitet på labene

De starta prøvetaking allerede i natt, og hentet opp vannprøver for å måle saltholdighet, dybde og temperatur.

Etter frokost var arbeidet på laboratoriene ombord på Lance i full sving, for da var den første prøven med leire fra havbunnen kommet opp i dagen.

Tettpakkede rør fylt med gjørmete havbunn fra 300 meters dyp ble skåret i snitt og lagt i plastposer. Stein og grus ble filtrert og gransket. Målebegre ble merket og instrumenter kalibrert.

Ser du ormen?

Inne hos amerikanske Paul Loubere og franske Mathieu Richard står et instrument som minner om et akvarium og holder vannet over toppen av ei leirsøyle på nøyaktig samme temperatur som det er nede på havbunnen.

Paul Loubere kikker entusiastisk ned i gjørma og peker med pinsetten:

- Her lever alt, på nøyaktig samme måte som nede i havet og vi har en lagd en miniatyrkopi av samfunnet der. Ser du det hvite der? Det er en foraminifer som sitter fast på en bunnorm – ja, du ser at den fortsatt lever og beveger seg?

- Jo, jeg ser den lille ormen, jeg gjør det. Men deler knapt hans entusiasme, og iler til med å fortelle at en foraminifer er en organisme (et ørlite dyr) med kalkskall som bor nede i havet.

Og mens andre forskere ser etter restene av slike dyr nede i gjørma, er Paul interessert i hvilke forhold de lever under mens de er i havet.

Flere av de andre forskerne ser etter restene av slike organismer. For når dyret dør, faller det knøttlille kalkskallet ned på bunnen og legger seg lag på lag ovenpå dem som har falt ned tidligere.

Og jo lenger ned forskerne finner disse kalkrestene, eller mikrofossiler som det heter på fint, jo mer kan de si om livsforholdene i tidligere tider. Var det varmere enn nå? Kaldere enn nå? Mer næringsrikt hav? Og hvorfor? Slik bytter de på forskningsresultatene sine og prøver å sette sammen puslespillet om klima og livsforhold i fortida.

Paul Loubere er opptatt av å sammenligne fortidsfunnene med det vi ser i dag, for å sikre en større og mer presis forståelse av den økologiske sammenhengen. Og mens han sjekker skjermen sin for å se på måling av oksygeninnholdet nedover i bunnskiktet under overflata, flytter jeg meg til neste benk og spør Mathieu Richard hva han holder på med.

Jo, han trekker ut vannet som befinner seg mellom partiklene nedover i havbunnen. Det analyserer han for rester av karbon, for å få et inntrykk av hvordan tilgangen på næring har vært i tidligere år.

Ingen spiller solo

På dette toktet er det samspillet mellom de enkelte forskergruppene som fascinerer. Den hollandske gruppa ser på sedimentene de finner på havbunnen. De er opptatt av hvilke mineraler som befinner seg i disse lagene.

I natt dro de ut med båt for å hente med seg stein og rester av rusk og rask i drivisen som fløt forbi. Ved å sammenligne dette med prøver fra breene og havbunnen, kan de si noe om hvordan berget brytes ned, følger morenene ut i havet og forflytter seg der.

Hollandske Maarten Prins viser entusiastisk fram de steinene han fant på isflaket i går. Det er svære steiner med de karakteristiske fargene til sandstein og kalkstein (sandstone and limestone).

- Kjenner du igjen fargen fra fjellene, spør han. – Ser du at dette er samme stein som du finner igjen i Tre Kroner? Og det gjør jeg selvfølgelig, når han ber meg se etter. Geologer er en egen rase, og jeg forstår så vel at de trives med å forske i dette arktiske landskapet, der fjellene står og vitner om årtuseners avsetninger. Som vi til og med finner igjen på et flak med drivis langt ute i fjorden!

Mikrofossiler

Rester av kalkskallene til encellede dyr og planter som levde for tusenvis av år siden, ligger som mikrofossiler nedover i dypet. Ved å studere dem, kan forskerne lage modeller og fortelle noe om fortidas klima. Og hvorfor trenger vi å vite noe om fortidas klima?

Hvis vi vil vite hva som styrer dagens klimautvikling, må vi forstå samspillet mellom havsirkulasjon og klima, og de prosessene som ligger bak. Med slik kunnskap har forskerne bedre forutsetninger for å forutsi fremtidas klima, spesielt i forhold til en mulig global oppvarming.

I denne sammenheng har Svalbard, som ligger i det høyarktiske området, vist seg å være et nøkkelområde for forståelsen av fremtida.