Haikere i Arktis

Vi har gått nordover i tung sjø og lette tåkebanker.

Da vi forlot Longyearbyen i morrest var det praktfull sol, som skifta til gråvær og skiftende bris på turen nordover.

Foto: Sylvi Inez Liljegren/NRK

På veien fra Longyearbyen til Ny-Ålesund har vi tatt med opp to arktiske haikere! Det er masterstudent Eigil Tofte Bjørvik og stipendiat Jane Amtoft Godiksen fra Norsk institutt for naturforskning, NINA. De fikk lift opp til Mitrahalvøya, der de skal tilbringe neste uke med å forske på ishavsrøye.

Forsker på røya

Iført fiskeutstyr, proviant, telt, gevær og ammunisjon klatra de om bord i redningsbåten til Lance i sjutida på mandagskvelden og ble satt i land i fjæra. Hytta som de låner under oppholdet, heter Laksebu og brukes vanligvis av folk fra Ny-Ålesund som skal ut på turer og ekspedisjoner i helgene.

På vei til Ny-Ålesund tok Lance med to arktiske haikere som skulle studere ishavsrøye på Mitrahalvøya

Foto: Sylvi Inez Liljegren/NRK

Røyevannene som har vært i fokus for forskernes blikk i mange år, heter Diesetvannene og ligger om lag en times gange fra Laksebu.

- For å være effektive, hender det ofte at vi har med telt og overnatter ute i marka, sier Jane Amtoft Godiksen som opprinnelig kommer fra Danmark, men har tapt sitt hjerte til polare strøk.

I Diesetvannene har det vært prøvefisket på røya fra 70-tallet, og når fisken er tatt, blir den målt og veid, sjekket for parasitter og øresteinene tatt ut.

- De er som årringer på trær, sier Eigil Tofte Bjørvik, - vi kan se på ringene i øresteinene hvilke sesonger som har vært gode og dårlige for røyebestanden.

Elektronisk fiske

Røya vandrer ned i havet fra vannene i løpet av de korte ukene elva er åpen, og returnerer tilbake når høsten kommer. De går ut i havet for å beite, og god næringstilgang i sjøen fører til en bestand av stor og fet røye.

- Hvordan fisker dere?

- Noe med stang, noe med elektronikk, f eks på småfisk som bedøves av sjokket, og noe med garn. Da svømmer den ene ut med garnet mens den andre står i fjæra og strammer inn, supplerer Jane.

- Og selvfølgelig svømmer vi med overlevingsdrakt, fortsetter hun når hun ser mitt skeptiske blikk. Vannet er tross alt nesten på frysepunktet!

Alt klart til avgang med to forventningsfulle forsknings-haikere ombord.

Foto: Sylvi Inez Liljegren/NRK

- Blir det tid til å spise i denne travle uka?

– Ja, vi har gassbluss i hytta og stormkjøkken med oss når vi går i fjellet. Vi har med litt kjøttmat til pasta de første dagene, og så går det mye i nystekt røye etter hvert! Men etter ei uke kan man gå lei selv om det er prima mat, legger hun til.

Vanlig med haikere

På grunn av høy sjøgang får jeg av sikkerhetshensyn ikke bli med haikerne våre inn til land. Jeg furter litt, mens jeg følger dem på dekk og ser dem bli firt fra skutesida ned i havet. Men jeg får kanskje bli med inn og hente dem på tilbaketuren dersom det blir mindre sjø, lover skipperen om bord.

- Er det vanlig å ta med folk ”utenfra” som en slags haikere på et tokt som dette med mange forskere og trange tidsmarginer? Jeg spør toktleder Nalan Koc fra Norsk Polarinstitutt, som nikker bekreftende.

- Ja, det er helt vanlig i disse områdene, sier hun. - Det er dette du kan kalle aktivt polarmiljøsamarbeid, til beste for alle parter som jobber i slike værharde strøk.

- Sees om ei uke og lykke til med røya, roper jeg etter dem. Men de hører ikke, for de har dratt hettene på overlevingsdraktene over hodet og trukket glidelåsene opp, klare for en fuktig båttur inn mot det grunne strandområdet på Mitrahalvøya.

Og så bærer det for full fart over det grunne farvannet inn mot stranda, Laksebu og ishavsrøya.

Foto: Sylvi Inez Liljegren/NRK