Av
Dette skal vi flyte sørover sammen med, de neste fem dagene. Det er ikke noe lite isflak, det er is så langt øyet rekker, og båten er festet i solide stålbjelker på tykkelse med jernbaneskinner, som er frosset fast i isen.
Veldig smart, ikke sant? Man borer et hull, stikker jernbjelken nedi, heller på ei bøtte vann som i løpet av få minutter fryser til is. Så er det bare å slå fortøyningstrossa rundt. Og der ligger vi. Leideren legges ned på isen og plutselig har vi fri adgang til å gå ”på land”. Men ikke uten videre.
Kystvakta har oppretta egen isbjørnpatrulje, og alle som skal på isen må ha med isbjørnvakt. Og det er ikke spøk, Kystvakta holder streng kontroll og kommuniserer med vaktene på walkie talkie fra brua. Forskere i felt skal kunne konsentrere seg hundre prosent om jobben, og slippe bekymre seg for at en bamse dukker opp bak nærmeste ishaug.
Da jeg vandra av gårde for å ta dagens bilde av KV Svalbard i 17-mai fortøyning, fant isbjørnvakta mi, kapteinløytnant Teigen, fine spor av bjørn som har vandra i området for ikke så alt for lenge sia. Ikke de største bjørnesporene jeg har sett. Men isbjørnen har vært der, ingen tvil.
Det har virkelig vært en nasjonaldag i forskningens tegn. De første prøverørene ble senka i havet allerede i sekstida i morrest, og sjøl var jeg med glasiologene ut for å ta prøver av lysets påvirkning på fersk og tykkere is. Men klokka tre tok samtlige pause og ble med i årets desidert nordligste og kaldeste 17. maitog ute på isen, med korps, trommeslager og drillpike. Samt bjørnevakt.
For øvrig forløp dagen med morgenfanfare, pølsebod, potetløp, avsynging av nasjonalsang, kystvaktkorps, trommevirvler og festmiddag med fløtegratinerte poteter, oksefilet, rødvinsaus og marsipankake med KV Svalbards posisjonering i sjokoladeskrift. Og fotball i helikopterhangaren. Ei flott markering på alle mulige måter.