Hopp til innhold

Derfor var det livsfarlig å omgås partisanene

De levde i frykt for å bli oppdaget eller angitt. Ble de tatt, ventet henrettelse og døden. Men også de som hadde kontakt med partisanene under krigen i Finnmark var i fare.

Fem partisaner i 1941. Bak f.v Kåre Øyen og Ragnvald Mikkelsen. Foran f.v. Ingolf Eriksen, Håkon Hal

Fem partisaner i 1941. Bak f.v Kåre Øyen og Ragnvald Mikkelsen. Foran f.v. Ingolf Eriksen, Håkon Halvari, Ingvald Mikkelsen. Foto utlånt av Jacob Mikkelsen.

Evelyn Olsen Lid (80) har mange, sterke minner fra krigsårene og tiden etterpå. Hun er et av tidsvitnene, og er fortsatt veldig engasjert i det som skjedde under krigen.

Hun vokste opp i Pasvik i Finnmark. I januar 1942 mistet hun faren sin. Det var mye som stod på spill etter at faren døde i en trafikkulykke.

Evelyn Olsen Lid

Tidsvitne Evelyn Olsen Lid har mange historier fra krigen.

Foto: Silja Arvola

Hva skulle moren hennes leve av nå når faren var død? Evelyn forteller at moren tok på seg oppdraget med å vaske klær for tyskerne.

– Jeg husker at det var veldig kaldt den vinteren. Mamma vasket klærne for dem helt til våren kom. Da fikk hun jobb på landhandelen på Skogfoss, sier hun.

Nærkontakt med motstandsbevegelsen

Evelyn forteller at det var en episode som skaket opp moren hennes. Hun var på jobb på butikken på Skogfoss. Det var masse folk i lokalet, både sivile norske og tyskere. Hun forteller at moren kjente igjen mennene som kom inn døren.

– Mamma holdt på å svime av da hun skjønte hvem som var kommet inn i butikken.

Det var noen av partisanene som gjemte seg og levde i skjul i skogen i Pasvik, som var tvunget til å oppsøke stedets landhandel.

– Om noen av tyskere hadde reagert så kan du bare tenke deg hva som kunne ha skjedd, sier en gråtkvalt Evelyn.

Partisanene

Partisanene levde et farlig liv. De levde med frykten for å bli tatt, frykten for å bli angitt. Men de fortsatt sitt motstandsarbeid, og måtte ta mange sjanser for å overleve. De visste at ble de tatt så ventet henrettelse og døden, og mange endte sitt liv i grenseområdet.

Evelyn mener at ingen i hennes familie var tilknyttet partisanene og motstandsbevegelsen.

– Vi hadde lite med partisanene å gjøre. Det var livsfarlig å omgås de, minnes Evelyn.

Partisanene var en motstandsbevegelse under andre verdenskrig som bestod av sivile finnmarkinger som sammen med sovjetiske styrker kjempet mot den tyske okkupasjonsmakten, i likhet med andre norske motstandsbevegelser slik som Milorg, Osvald- gruppen og Oslogjengen.

Store tap

Berlevåg i ruiner

Tyskerne brente alle hus i Finnmark da de trakk seg ut av fylket. Slik så det ut i Berlevåg i julen 1944.

Foto: NTB scanpix

«Festning Kirkenes» var tyskernes nordligste skanse i Europa. Hitlers plan var å angripe Sovjetunionen i nord og i sør. Sør-Varanger var brohodet til i angrepet mot Murmansk.

Både Kirkenes og Murmansk har isfri havn hele året. Noe som var viktig for krigsskip og forsyningsskip.

Ragnar Ulstein skriver følgende i sitt verk om etterretningstjenesten i Norge under krigen:

« – Tapene i de norsk/sovjetiske gruppene som opererte på kysten av Finnmark og Troms var langt større enn i alle andre E-grupper. Av vel hundre registrerte personer som var med i tjenesten, eller ble dømt av tyskerne som hjelpere eller medvitere, ble 52 arrestert. Av dem ble 23 henrettet, 10 falt i kamp, to omkom og 11 flyktet. Det gir en tapsprosent på 35, og et samlet tap - om en også regner med flyktningene på nærmere 100 prosent. »

Gunnar Sønsteby

– Men de var jo kommunister, var alt Norges mest dekorerte frihetskjemper Gunnar «Kjakan» Sønsteby hadde å si om partisanenes rolle under krigen. Det vitner om at det var en gjengs oppfatning om at partisanene ikke gjorde en viktig jobb for Norge, mener etterkommer.

Foto: Holm, Morten / SCANPIX

Etter krigen

Landssvikere, kommunister, og ikke fullgode nordmenn. Dette er ord man ikke skulle vente ble brukt om norske motstandsmenn. Men mens gutta på skauen fikk heder for sin innsats under krigen, ble partisanene i Finnmark forfulgt og mistenkeliggjort som sovjetiske spioner.

De få partisanene som overlevde krigen og kom tilbake til Norge kunne ikke snakke åpent om det de hadde opplevd. De var blitt avkrevd et taushetsløfte av sovjetrusserne.

Ettersom den kalde krigen hardnet til, og de første dommene for spionasje i Øst-Finnmark falt i 1954, var det mange nordmenn som så det slik at de norske partisanene hadde valgt feil side når de hadde latt seg verve av russerne.

Bare få verdsatte den krigsinnsatsen de hadde vært med på, og som hadde bidratt til å gi et fritt Norge.

Fikk partisanene unna

Dagen da partisanene ankom lokalbutikken i Pasvik åpnet moren til Evelyn luken og fikk geleidet partisanene inn bak disken og videre inn på kontoret til butikkeier Halvorsen.

– Han holdt på å ramle av stolen da partisanene kom inn på kontoret hans.

Ingen av de ville normalt sett ha oppsøkt butikken, men sulten tvang de, forteller Evelyn. I flere dager hadde de ventet på mat fra Russland, mat som aldri kom. De visste ikke om det var dårlig vær som gjorde at det ikke kom noe drop, men det var veldig kaldt.

– Mennene var veldig sultne. Butikkeier Halvorsen fikk rasket sammen noe mat og fikk de ut bakveien før de ble oppdaget.

Gamvik Jordhytte

Denne jordhytta i Gamvik huset skolelæreren og åtte barn etter at tyske soldater brente ned samtlige hus i bygda i 1944. Dette bildet er tatt like etter frigjøringen.

Foto: NTB scanpix

Moren ble arrestert

Evelyn bodde sammen med sin mor, og to søsken på seks og åtte år, i noe de kalte "kvithuset" på Strand. Dette var i slutten av august 1945. Hun husker en spesiell kveld hvor moren gikk fram og tilbake på gulvet, hun gråt og hun hadde et hvitt ark brettet i handa. Hun sa ingenting til oss tre barna.

– Vi fikk beskjed om at vi måtte legge oss tidlig, uten at vi forstod hvorfor. Plutselig kom de inn, fire-fem menn i militær. Det var norske soldater. De skulle ta med mamma til Kirkenes.

– Skal dere ta meg vekk fra disse små barna, spurte mamma. De brydde seg ikke, og mamma måtte pent følge med. Vi barna ble værende alene i huset i hele tre dager før kjøpmann Halvorsen kom oss til unnsetning.

Noen i Pasvik hadde angitt moren hennes og sagt at det var hun som hadde angitt kjøpmann Halvorsen for å ha hjulpet partisanene, og det var derfor han ble sendt til Tyskland.

Han visste at det var andre som hadde angitt ham, og fikk derfor min mor løslatt. Vi barna fikk aldri vite hva som hadde skjedd. Dette har jeg funnet ut nå i senere tid.

Bare kvinner ble straffet

Evelyn husker veldig godt dagen da 25 kvinner ble dratt ut av husene i Bjørnevatn og skamklipt. Hun husker redselen for at noen skulle gjøre det mot moren hennes, klippe vekk det fine håret.

Hun jobbet tross alt for tyskerne.

– Hvorfor gikk det mer utover kvinnfolkene enn mannfolkene, når folk etter krigen fikk straff for å ha jobbet for tyskerne?

Evelyn har tenkt mye på det. Hun var 10 år høsten tyskerne trakk seg ut av Øst-Finnmark. Og den dagen i november i 1944, når flere kvinner i Sør-Varanger ble snauklipt av norske tropper, har satt dype spor.

– De tok ikke bare de som hadde et forhold til en tysk soldat. De tok også de som jobbet for tyskerne. Alle måtte overleve og derfor måtte mange arbeide for tyskerne. Selv om menn også jobbet for tyskerne var det bare kvinner som ble straffet. Det er rart at det ble sånn, sier hun.

Tyskerjente 1

Et av få bilder som viser nordmenn som tvangsklipper en såkalt 'tyskertøs' - en jente som hadde vært sammen med en tysk soldat under krigen. Bildet er tatt i Bergen i forbindelse med frigjøringen i 1945.

Foto: Leon Jacobsen / Statsarkivet i Bergen

Flere arrestert

Moren til Evelyn hadde ikke kontakt med partisanene utenom denne ene gangen på butikken. Hun så de heller ikke mer. Det var ingen i deres familie som hadde kontakt med de av frykt for egen sikkerhet. Det er Evelyn sikker på.

– Jeg vet at det var mange som hjalp dem. Og jeg vet at de i nattens mulm og mørke snek seg ned til bygda for å besøke familiene sine, og forsvant opp igjen like fort. De tok store sjanser, sier hun.

Det var mange som ble arrestert. Både hennes onkel Arvid og hennes bestefar ble satt i arrest på Elvenes. Tyskerne fengslet alle som de mistenkte hadde hjulpet partisanene.

– Det samme gjaldt min mann. Også han ble arrestert. Han er en del eldre enn meg, og var da en voksen ungdom. Her på Jakobsnes ble alle arrestert. De tok flere gutter som var i 16-17 års alderen, sier hun.

Kong Harald ved partisanerbautaen i Kiberg i 1992

Kiberg 3. august 1992: Kong Harald holder tale ved partisanerbautaen. Foto: Aaserud Lise/Scanpix

Foto: Aaserud Lise / Scanpix

Alle disse ungdommene var mistenkt for å hjelpe partisanene. De som ble arrestert på Jakobsnes, ble sluppet fri noen måneder senere. Krigen har satt dype spor i befolkningen i Pasvikdalen og Sør-Varanger.

Anerkjennelsen

Sommeren 1983 la Kong Olav ned en krans i Kiberg ved minnesmerket for
partisanene.

– En stor anerkjennelse av det arbeidet som Finnmark-partisanene har nedlagt, og for at de var villige til å ofre livet sitt for vår frihet, sa Thorleif Utne, partisan og veteran fra Kiberg, i september 1983.

3. august 1992 holdt kong Harald en tale i Kiberg der han på nasjonens vegne beklaget den måten norske myndigheter behandlet partisanene i Finnmark på etter krigen.

Tvangsevakueringa i Nord-Troms og Finnmark

Flere nyheter fra Troms og Finnmark