– De gjemte seg i gruvegangene med fare for å bli tilintetgjort

For 70 år siden krysset de sovjetiske soldatene norskegrensa, og marsjerte mot Bjørnevatn og Kirkenes.

Hendelsene som fant sted i disse oktoberdagene her, skulle bli et dramatisk vendepunkt under andre verdenskrig.

Folket i Øst-Finnmark kom i ildlinjen mellom den allierte sovjetiske arme og de tyske okkupantene.

De sovjetiske styrkene presset tyskerne stadig lenger tilbake. På sin marsj mot Kirkenes hadde soldatene hørt rykter om at det et sted i fjellene skulle finnes tusenvis av nordmenn i en tunnel.

I fjellet i Bjørnevatn, hos gruveselskapet Sydvaranger, hadde mellom 3000 og 4000 mennesker gjemt seg ly fra kamphandlingene.

– Det var Kirkenes som fikk det virkelige trykket på slutten. Byen hadde vært bombet gjennom hele krigen, forteller historiker ved gjenreisningsmuseet for Nord-Troms og Finnmark Nina Planting Mølmann.

• Følg frigjøringsjubileet direkte på NRK.no

Var skolebarn inne i tunnelen

Jostein Eliassen var syv år gammel den gangen. Han hadde nettopp valgt seg den øverste av tre køyer i raden av køyesenger som sin, inne i tunnelen i gruva.

– Jeg husker jeg klatret opp, og panoramautsikten over folkehavet jeg så fra køyesengen. Det var det mørkt, kun med lys fra karbidlykter (hodelykter), forteller Eliassen.

Han husker tunnelen som en svær stasjon i både høyde og bredde. Selve tilfluktsrommet var det lagt tregulv i, med en stor ovn i , og dører i hver ende.

– Alle skulle jo lage mat på ovnen, som sikker var et par kvadratmeter stor, forteller Eliassen

Et lite bysamfunn utviklet seg der inne, etter hvert som dagene gikk. Noen har beskrevet det som en markedsplass der lyset var skrudd av.

Selv tok faren og moren Jostein og søsteren senere med til et mindre oppholdsrom. Faktisk var det ikke større en midtgangen på en buss der de lå.

Jostein tror det handlet om at faren fryktet at det skulle oppstå panikk inne i folkemengden i den store tunnelen.

– Som voksen har jeg mange ganger grunnet på hva mine foreldre tenkte, da de gikk fra alt de eide og inn der, sier Jostein Eliassen.

• LES OGSÅ: Skulle skyte tyskerne hvis de forsøkte å brenne
• LES OGSÅ: – Gravde ned verdisaker i håp om å finne dem igjen

Livsfarlig å bevege seg ute

Titusenvis av Finnmarkinger var da for lengst på flukt, eller i ferd med å bli evakuert. De som valgte flukt, gjemte seg i fjellet eller i bortgjemte koier eller gammer.

– Når folk hadde flyktet inn i fjellet begynte de for alvor å sprenge og brenne det som var igjen forteller Mølmann.

Ofte er det vinter på denne tiden i Kirkenes. Heldigvis for mange av de, var senhøsten mildere enn den vanligvis er så langt øst.

Likevel var det livsfarlig å oppholde seg utendørs. Ingen visste hva som kunne skje dersom man ble tatt av tyske uropatruljer eller norsk nazistpoliti.

I de østligste delene av Sør-Varanger kunne folk observere at situasjonen tilspisset seg.

Da den røde armé kom til Kirkenes

Om morgenen den 25. oktober trengte den sovjetiske armé inn til et fullstendig ødelagt Kirkenes.

Da klokken hadde passert 13 på dagen, hadde de tyske styrkene tapt grepet om Kirkenes til de sovjetiske soldatene. Kirkenes var med det frigjort, som den første byen i Norge.

– Til og begynne med så vi ingen av befolkningen på stedet. Men så dukket det etter hvert opp folk. Det viste seg at det var innbyggerne som ville orientere seg, og de begynte med en gang å rydde opp.

Det forteller Ivan Koskinov, 1. plasskommandant i Kirkenes, i Knut Erik Jensens dokumentar «Finnmark mellom øst og vest» fra 1985.

– Da oppdaget våre avdelinger at det var folk som hadde gjemt seg for okkupantene inne i gruvegangene, med fare for å bli tilintetgjort. Både barn og gamle. Det var til og med født ti barn der inne, forteller Koskinov.

25. oktober ble de mellom tre og fire tusen menneskene som hadde gjemt seg i gruva ved Bjørnevatn befridd, og det norske flagget heist på frigjort norsk område.

Jostein Eliassen, som bare var syv år gammel disse oktoberdagene, husker svært godt at han skjønte alvoret den dagen han gikk inn. Men den dagen tunnelen tømtes, husker han lite fra.

– Jeg husker at vi dro tilbake til huset, og at det hadde blitt spart. Og så grov vi opp de eiendelene vi hadde gjemt i potetlandet, forteller Eliassen.

I dag er inngangen til tunnelen plombert og stengt. Bare få meter av inngangen er farbar i dag.

– Det er et tankekors, hvordan våre foreldre tenkte de dagene under jorden. Min mor brukte å si «det blir alltids en råd», uten at jeg tror vi i dag helt kan forstå betydningen av det, sier Eliassen.

• LES OGSÅ: Denne delen av norsk historie kan forsvinne
• LES OGSÅ: Elevene lærer ikke om Norges krigshistorie