Jon Henrik klarte det ingen trodde var mulig

– En typisk sak for oss, sier Jon Henrik Larsen.

Han stanser firmabilen like foran den store søledammen som regnværet har etterlatt seg midt i Sjøvegan sentrum. Lokalavisa Folkebladets journalist har nettopp kjørt forbi dammen som nå interesserer Jon Henrik. Den 28 år gamle avisredaktøren leter fram kamera og datamaskin. Går rundt dammen, fotograferer fra flere ulike vinkler.

Etter 15 minutter med konsentrert tasteknotting er nyhetssaken på plass på nettsiden Salangen-Nyheter.com.

– Har Sjøvegan fått nytt svømmebasseng, spør han i tittelen.

• LES OGSÅ: Stadig flere barn får autismediagnose

– Ville ikke klart det uten sykdommen

Innbyggerne og lokalpolitikerene rister gjerne litt oppgitt på hodet over den blide, entusiastiske og undrende skikkelsen som hver dag skriver gladsaker og legger ned flere timer i bedriften han har hatt en utrettelig tro på i mer enn ti år. Jon Henrik har med sin autismediagnose klart det alle trodde var umulig da han lanserte planene som tenåring. Hundre prosent ufør, men redaktør og eier av mediehuset Salangen-Nyheter. Med åtte ansatte, og med giftemål på trappene smiler livet til 28-åringen.

– Jeg vil si det helt motsatt av det alle andre tenker. Hadde jeg ikke hatt sykdommen, ville jeg aldri klart alt dette.

• LES OGSÅ: Frykter autister skal miste skoletilbud

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Årets agurksak

Den siste tiden har Salangen-Nyheter nådd ut til flere enn redaktøren hadde drømt om. I Nytt på Nytt harselerte panelmedlemmene over handlevognmysteriet med en forlatt handlevogn på Sjøvegan. I fjor snakket «alle» om Salangen-Nyheter da de presenterte en serie om den mystiske vaktmesterbilen som sto forlatt med punktert dekk.

(Artikkelen fortsetter under)

I fjor kåret VG årets agurksak. Den suverene vinneren ble nettopp Salangen-Nyheter, som fortalte om Coop på Sjøvegan som for andre gang på kort tid var gått tomme for popcorn.

– Jeg synes bare det er gøy. Vi vil ha oppmerksomhet, og det får vi. Vi får reaksjoner fra folk som spør om dette virkelig er noe å skrive om, men vi tar tak i det vi tror folk synes er verd å lese. Saker om drap og milliontap leser de nok om ellers.

• LES OGSÅ: Roboten Kaspar hjelper barn med autisme

– Vil ikke være den dresskledde sjefen

Tilbake i redaksjonen sitter avisredaktøren tilbakelent i sjefsstolen. Foran han sitter Elisabeth Westgård. Jon Henriks personlige rådgiver og høyre hånd som han selv mener han aldri ville klart seg uten. Lokalet er lyst, innbydende og moderne. Bak den store glassveggen skimtes et TV-kamera og et lite studio. Fra redaksjonslokalet i den vesle bygda produserer mediehuset internettsendte TV-sendinger på det afghanske språket dhari og samisk.

Nå sitter kollegene rundt Jon Henrik og forteller oppglødd om hvor imponert og stolte de er over det som den entusiastiske gjengen har fått til. Selv om Jon Henrik er redaktør, blir han raskt en kollega når de setter seg ned for å prate.

– Jeg føler at jeg er en del av redaksjonen, og vil ikke være den som går rundt med dress og bare er sjef. Jeg føler meg som en jordnær person og som en av de ansatte. Men til syvende og sist er det jeg som avgjør ting her, så jeg prøver å være streng, men rettferdig.

Ambisiøse mål

Kollegene nikker mens Jon Henrik snakker.

– Også jobber han noe så voldsomt, hele tiden! Ting skal gå fort, og de skal skje nå med en gang. Det kan jo være både positivt og negativt, men han har en fantastisk energi, skryter Are Apeland.

Han er ansvarlig for Salangen-Nyheters satsing på nett-TV. Et område Jon Henrik virkelig vil satse på. Innen få år går han knallhardt inn for at den lille bedriften skal være landsdelens beste på feltet.

– Folk som kjenner meg vet at det er høyst realistisk. Jeg vet at jeg klarer det, spørsmålet er om folk vil bruke det. Det er en sjanse enhver gründer må ta.

– Jeg har en flink sønn

– Folk sier til meg – for en flink sønn du har. Da svarer jeg bare at ja – jeg vet det, sier Johanne Eline Driveklepp.

Jon Henriks mor ler hjertelig fra sofaen i redaksjonslokalet. Regnværet som fosser over de islagte veiene utenfor dørene har funnet det for godt å ta plass i kjelleren. Da må også mor trå til, slik hun har gjort gjennom hele Jon Henriks oppvekst.

– Jeg har nok fått 75 prosent autisme selv etter disse årene, humrer hun.

(Artikkelen fortsetter under)

Ikke som de andre barna

Johanne skjønte tidlig at hennes eneste sønn ikke var som alle de andre barna.

– Jeg hadde jo aldri hatt noen guttebarn før. Men jeg husker at han slet med å få venner, og han holdt seg mye unna de andre barna. Det var kanskje spesielt da han begynte på skolen at jeg merket det, at han slet med å oppfatte de sosiale spillereglene, forteller moren.

Ofte misforsto den lille gutten det som de andre sa til ham. Uttrykket «å svelge noen kameler» kunne fort tolkes veldig bokstavelig.

– Da fikk Jon Henrik store øyne. Han kunne jo ikke gjøre det!

• LES OGSÅ: Asbergerdiagnosen forsvinner

Da radioen frelste åtte-åringen

– Men han var en kløpper i hukommelse. Han kunne alt om den engelske fotballigaen!

Gutten slet likevel med å følge med på skolen, og uansett hvor mye han og moren pugget på leksene, var minnet blankt dagen etter.

Da oppdaget sønnen tidlig at han passet bedre i medieverden enn på skolebenken. Allerede da han var sju år, fikk han for første gang bli med til nærradioen for å bli med på en sending. Da var lille Jon Henrik solgt.

– Da han var 14, pleide han jo å dra grytidlig på skolen for å lage radio og spille musikk for vaskerne som vasket der, humrer mor.

Etter noen år med media, helse og sosialfag, samt IKT på den videregående skolen, måtte Jon Henrik og Johanne finne på hva som var det rette valget for tenåringen.

– Hva gjør vi nå? Han kunne ikke begynne i en vanlig jobb, minnes moren.

(Artikkelen fortsetter under)

– Det er bra at vi vises

Nå sveiper Jon Henriks blikk over de ansatte og gjennom lokalet. I nabolokalet ligger banken. Redaksjonen er klar til å bygge ut eller flytte til enda større lokaler straks sjansen byr seg, og er ikke fremmed for å overta banklokalet. Mye har skjedd siden den spede begynnelsen da Jon Henrik bestemte seg for å starte opp nettavisen i 2000. Som 18-åring fikk han sitt eget kontor i 2003.

Som ufør får Jon Henrik i dag lønna si fra NAV, men mediehuset har hele tiden klart seg på annonseinntektene. Gutten som i barneårene gikk under kallenavnet «Jon Hemma» har klart seg bedre enn moren noen gang hadde våget å håpe på.

I dag betegner han seg selv som en velfungerende autist.

– Er du stolt over det du har bygd opp her med Salangen-Nyheter?

– Stolt og stolt. Jeg vil ikke kalle det det, jeg tenker mer at det bra at vi vises på Sjøvegan, svarer Jon Henrik.

• LES OGSÅ: Mor: – Du møter liten forståelse

Se Salangen-Nyheters samiske nyhetssending:

En kjærlighetshistorie

I et hjørne ligger hunden Lady og sover. Ved datamaskinen like ved sitter Marita T. Andreassen. Jenta som har vært Jon Henriks kjæreste de siste fire årene, og som kjenner alle sidene ved den ambisiøse og hardtarbeidende mannen.

– Når han jobber mye, blir han veldig stresset. Jeg ser det på øynene hans, sier hun.

Hun sender et lite smil til Jon Henrik. Følelsene mellom de to er ikke vanskelige å se. Da de to var i Dubai den 1. mai 2010, mannet Jon Henrik seg dessuten opp til å fri til Marita.

– I teorien skal det jo nesten ikke være mulig for en med autismediagnose å bli forlovet, sier moren og ser gjennom glassveggen mot Jon Henrik som har satt seg sammen med kollegene ved den store redaktørpulten midt i lokalet.

De ler, og moren smiler.

– Jeg tror vi har masse å lære av dem med en autismediagnose. De er gjerne mer direkte, og kan oppleves som brå. Men det finnes ikke noe vondt i Jon Henrik.

(Artikkelen fortsetter under)

– Jeg lar rosen synke inn

Nå har Innovasjon Norge så stor tro på prosjektet til Jon Henrik at han nylig kunne sprette champagnen og feire at mediehuset får nesten 400.000 kroner i støtte. Slik skal han realisere både drømmene og de ambisiøse målene han har staket ut.

Mannen som har blitt kåret til årets salangsværing i to år, har nemlig ikke tenkt å gi seg med det første.

– Jeg tror mange har hatt mindre forventninger til meg på grunn av autismediagnosen. Så blir de overrasket over det jeg har fått til, og applauderer meg for det. Jeg lar det synke litt inn når folk kommer bort til meg og legger merke til det jeg har fått til, sier Jon Henrik.