Lystig lek med kjøttetende plante

Hvor mye moro kan man ha med en uvanlig kravstor, kjøttetende plante som bare vil ha menneskeblod? Ganske mye, viser det seg på Rogaland Teater.

Og hvor langt kan et menneske være villig til å gå for å skaffe seg et bedre liv? Svært langt, viser det seg i ”Little shop of horrors” som hadde premiere på Hovedscenen lørdag. Men som i alle oppbyggelige historier, straffer det seg hardt å falle for fristelser.

Pakt med djevelen

I Mushniks blomsterforretning selges det ingen blomster. Den ligger i slummen i en gate der ingen blir til noe. I butikken jobber Seymour, en liten, unnselig spjæling, og vakre Audrey uten for mye i hodet, men med et godt hjerte og en notorisk voldelig kjæreste. Audrey drømmer om et lite hus med hage et annet sted. Seymour drømmer om Audrey.

Ingen av dem har særlige sjanser til å nå drømmene sine. Ikke før Seymour finner en ukjent, liten grønn plante, og begynner å ale den opp. Han kaller den Audrey II, den blir en attraksjon, trekker kunder til butikken, gir Seymour berømmelse og status, og åpner Audreys øyne for ham. Det er bare en hake. Plantens vekst er grunnlaget for all den nye lykken. Og Audrey II spiser bare menneskekjøtt. Og hun krever stadig mer.

Hvordan det ender skal ikke røpes her, bare at moralen er klar: Den som selger sin sjel til djevelen, skal det gå riktig ille.

Lek med klisjeer

Musikalen ”Little shop of horrors” er basert på en film fra 1960, og er stappfull av musikk og klisjeer fra overgangen mellom 1950- og 1960-tallet. På Rogaland Teater tar regissør Ivar Tindberg klisjeene helt ut, og vrir og vrenger på dem. Det blir en lystig lek med både tidsstilen og musikalsjangeren.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Skuespillerne tar karakterene sine på alvor, samtidig som de viser oss dem med en viss ironisk distanse. Det gjør at vi både ler av dem og føler med dem – særlig med Lars Funderud Johannessens Seymour og Marianne Holters Audrey. De er et umake par som står særdeles godt til hverandre, og mestrer sjangerens hang til overspill, ved å tippe bare akkurat nok over.

Blodig men ikke farlig

I blant går det riktignok litt over styr, slik at gode poenger tværes ut noen øyeblikk for lenge.
Og selveste hovedpersonen – Audrey II – som snakker med bergensk røst av Erik Røe og styres av Thomas Bechmann – blir mer tegenseriemorsom enn virkelig farlig, trass i at hun sluker både den ene og den andre.

Men her er det svingende musikk i mengder, framført under ledelse av Svein Ragnar Myklebust, og ensemblet byr på en rekke iørefallende sanger, der en festlig ”jentetrio” leder an i leken med moter, mimikk og sangstiler fra tidlig 60-tall.

Det er denne lekenheten, sammen med den boblende energien og at forestillingen aldri blir selvhøytidelig, som gjør ”Little shop of horrors” til en sjarmerende vitaminbombe i den rogalandske snøvinteren. At vi ikke fryser mer enn bare bittelitt på ryggen, er i disse tider ikke noe stort tap.