”Sladder” er bygget over romanen ”Kvinnene ved vannposten” av Knut Hamsun. I den raljerer Hamsun med bitende ironi, men også med et varmt blikk, over menneskenes dårskap.

Vi er i en småby. Den er som småbyer flest, hvor og når som helst. Her er rike og fattige. Heldige og (flest) uheldige. Pompøst latterlige og smålåtent nøysomme. Og rundt dem spinner folkesnakket en vev av livsløgner og misforståelser og drømmer.

I sentrum står historien om matrosen Oliver som kommer ødelagt hjem fra sjøen etter en ulykke. Han har mistet et ben, og høyst trolig også noe annet. Men Oliver klamrer seg til livets lyse sider. Lett udugelig er han, men det bekymrer ham ikke. Heller ikke at hans kone, Petra, får stadig flere barn, de fleste av dem med brune øyne, mens både Petra og Oliver har blå….

Spenner over vel mye

Rundt disse spenner Hamsun ut et bredt lerret av småbyens persongalleri og viderverdigheter. Regissør Yngve Sundvor har bearbeidet romanen til teaterstykket ”Sladder”. Han følger romanen temmelig trofast, og har fått plass til det meste og de fleste. Litt vel mye kan det virke som. Det blir litt mange personer å holde styr på, og litt mange tråder som spennes raskt ut, og så blir hengende løse og dingle uten helt å finne sin plass i småbyveven.

Slik blir ”Sladder” på Rogaland Teater litt springende og urytmisk. Personene dukker opp og forsvinner igjen i stort tempo i teatersjef Arne Nøsts for øvrig både renskårne og oppfinnsomme scenografi. ”Sladder” er ingen farse der folk ustanselig løper inn og ut av dører, men her er det likevel dører nok, brukt på en høyst original og effektfull måte til ved enkle midler å skape ute og inne i byens mange rom.

Musikalsk fabel

Scenografien understreker at dette kunne være hvor som helst og når som helst. Det samme gjør Morten Abels musikk, som dels er helt av i dag og dels av et ubestemmelig anno dazumal. Partier av den smyger seg rundt og inn i handlingen, og gir en filmatisk tone til forestillingen.

Sammen med det episodiske preget, bidrar også musikken til en følelse av ”Sladder” som en slags tegneserie. Dette er ingen realistisk, rett fram historie, men mer en fabel full av innfall og påfunn, der flere av skuespillerne fungerer som fortellere. Ofte fungerer det, men til tider blir det noe overtydelig, for eksempel mot slutten, der vi får servert stykkets moral i flere omganger, før forestillingen rundes av med en uendelig vakker scene som mer enn alle ordene forteller oss hva ”Sladder” handler om.

Mye moro med Oliver

Men trass i innvendingene, er det mye moro underveis. Og også, særlig i partiene som konsentrerer seg om Oliver og Petras misære, vare og såre øyeblikk. Og her er skuespillere i storform på flere poster.

Fremst av dem står Cato Skimten Storengen som Oliver - den uheldige, eller kanskje heldige, matrosen. Han spiller ham med en varme som gjør at vi, trass i at han framstår som et forvokst og ganske tåpelig barn, og trass i at vi ler av ham, ikke kan la være å like ham og få medlidenhet med ham.

Presise portretter

Pia Tjelta spiller hans kone Petra – alltid vakker, innsmigrende når hun vil, men oftest rasende på alt og alle og framfor alt på sin vanskjebne som hustru til den maltrakterte og enfoldige Oliver.

Rundt dem er det et stort persongalleri, der mange av skuespillerne må fylle flere roller hver for å få hele byen med. Langt fra alle personene får særlig mye å spille på, men mange av dem er kjappe og morsomme portretter av småbyens typer. Blant høydepunktene er Anders Dales kyniske doktor, og Marco Kanics filosofiske og vidløftige postmester. Også Svein Solenes gjør en fin rolle som den forfyllede fortellerfiguren Olaus.

Frisk og sprudlende

Som en sladderens nemesis raver han gjennom forestillingen og binder det hele sammen med sine bitende kommentarer. Slik Morten Abels skånsktalende danselærer med sine forsøk på å tilføre småbyen litt kunst og kultur også blir en slags rød tråd i denne veven av en forestilling – som til tross for at den i blant bobler over, både er frisk og sprudlende å leske seg med en mørk høstkveld.