I ryggsekk over grensen

Mona Levin er best kjent som teaterkritiker og kommentator i Aftenposten. Under krigen måtte familien hennes flykte til Sverige fordi de var jøder. I forbindelse med sesongåpningen av Norske Grenselosers museum på Skjølabråtan søndag, takket hun de som reddet livet hennes for 60 år siden.

Tyskere hakk i hel

Det var en iskald novemberkveld i 1942 at de elleve flyktningene ankom Skogstad gård nær svenskegrensen. Grenselosen Iver Skogstad skulle følge dem de siste tre timene til sikkerhet i Sverige. Akkurat denne kvelden var det mange tyskere i området og det gjaldt å være stille. Men lille Mona ville ikke slutte å gråte. Flere sovetabletter hadde ikke virket og nå ønsket flere av flyktningene å kvele henne for å få slutt på barnegråten én gang for alle. Grenselos Iver Skogstad gjorde det imidlertid klinkende klart at barnet skulle få leve.

Mona Levin husker selv lite fra turen, men moren hennes har fortalt henne i detalj om den dramatiske ferden som var nær ved å koste henne livet. – I tillegg til at de prøvde å kvele meg gjorde sovemidlene at jeg etter hvert ble bevisstløs, forteller hun. – Legen trodde en stund at jeg var død.

Ryggsekk med hull

Da moren til Mona Levin ikke klarte å bære henne lenger tok Skogstad over. Med beina dinglende gjennom to åpninger i en ryggsekk ble treåringen båret i sikkerhet. Det siste stykket var det Robert Herberth, en av de andre flyktningene i følget, som bar sekken. Søndag deltok han under åpningen av museet og fortalte om den dramatiske ferden han var med på som 17 åring, - Det var jo forferdelig når tyskerne begynte å skyte like før grensen, forteller Herberth, som nå er bosatt i Bærum. Han reagerte med avsky da noen ønsket å drepe lille forkomne Mona: - Heldigvis gav faren min vedkomne en skikkelig en på trynet!

I takknemlighetsgjeld

Mona Levin mener at grenselosene ikke har blitt tilstrekkelig hedret for den enorme innsatsen de gjorde under krigen: - Flere hundre jøder og andre flyktninger ble hjulpet over grensen av losene, sier hun. - Jeg, min mor, min far og mange andre kan takke dem for at vi lever i dag.