– Kunst skal man liksom ikke mene noe om hvis man ikke har greie på det

– Vi kan gå ut i sola, smiler Sverre Bjertnæs i det NRK møter han i de gamle industrilokalene i Fredrikstad. Foreløpig er den gamle hallen nesten tom, men lørdag fylles den med kunst som betyr noe helt spesielt for kunstneren.

Kontakt med publikum

Fuglekvitter, fontener, blomster og idyll, har erstattet industri. Den gamle hydrogenfabrikken er nå kunsthall og en hall som byr på to spennende begivenheter for kunstneren denne sommeren.

Først setter han sammen gruppeutstillingen« I fortrolighet», og senere i sommer skal han gifte seg med Hanna-Maria Grønneberg, datteren til Magnus Grønneberg fra CC Cowboys.

Han selger kunst for millioner og folk strømmer til utstillingene hans. Han har vært elev av både Odd Nerdrum og Tore Bjørn Skjølsvik og hadde sin første utstilling som 15-åringen.

Akkurat nå utfordrer han temaet fortrolighet.

– Som kunstner jobber man i et intimt rom, men hva skjer når du flytter det rommet ut i et offentlig rom? Kan man lenger insistere på en intimitet? Spør kunstneren, som opprinnelig er fra Trondheim.

• Les også: Vakkert og bestialsk
• Les også: Sverre Bjertnæs i Tromsø

Han forklarer videre:

– Jeg vil se nærmere på fortroligheten som ligger mellom kunstneren og tilskueren, forklarer han.

Et forhold han brenner for. Han vil at flere skal si hva de mener om kunst.

– Jeg er opptatt av at man skal sette ned terskelen for å mene noe om kunst. Det er helt greit å mene noe om en bok eller en plate, men kunst skal man ikke mene noe om hvis man ikke har greie på det.

Noe han er kritisk til, han mener det er feil å ta avstand fra publikum.

– Mitt inntrykk er at flere kunstnere utstråler at publikum er irrelevant, sier han.

– Fortell om det man ser

Bjertnæs, som blant annet har samarbeidet om en utstilling i New York med Bjarne Melgaard, mener ikke at alle skal forstå kunsten hans.

– Nei, men jeg håper de får noe ut av den. Da må terskelen for å opplevelse av kunst ned. Jeg vil at tilskuerne skal danne seg et eget bilde og fortelle om for eksempel fine farger. Jeg vil at de skal relatere seg til noe personlig selv, sier han.

Hvorfor tror ikke man tør å mene noe om kunst?

– Jeg tror kunstnere, kunstmiljøet og kunstkritikken har blitt i for stor grad uforståelig. Man håpet den skulle bli mindre elistisk, men det er på en måte det motsatte som har skjedd.

• Se også: Kunstneren lager kunst med gammelt syn på kunstneren

Han tror noe av grunnen er at mange kunstnere vegrer seg for kommersielle aktiviteter, som han mener er et møtepunkt mellom nettopp kunstnere og publikum.

Temaet opptar han og i utstillingen i Hydrogenfabrikken har han med alt fra bilder av Bendik Riis, til droneovervåkning. Totalt 30 kunstnere fra hele landet vil være representert.

– Det blir en blanding av mye personlig, noe som gjenspeiler min identitet. Mye av identiteten går i det å velge for alle mennesker. Det er de tingene vi velger som blir oss, noe som igjen blir et bilde på meg, smiler han.

Avslappet fyr

Bjertnæs snakker engasjert og smiler ofte, ikke minst når han forteller om kunstnerne og kunsten som skal stilles ut. Stikk i strid med bildene som ofte tegnes av han i intervjuer. Der fremstilles han ofte som dyster og alvorlig.

– Jeg kjenner meg ikke alltid helt igjen, men det er kanskje lett å bli alvorlig i et intervju. Man står mye alene som billedkunstner og har ikke så mye kontakt med omverden, smiler han.

Hvordan er du egentlig?

– Jeg er avslappet på mange måter og tilfreds. Jeg er på et bra sted i livet og med karrieren min. Jeg er glad for oppmerksomheten jeg får. Jeg kjenner mange flinke kunstnere som ikke får den oppmerksomheten og at det ofte kan være tilfeldig, så jeg har vært heldig hele veien, sier han.

Og du skal jo gifte deg?

– Ja, det er jo en stor grunn til at jeg har det så bra som jeg har det og at jeg kan utvikle meg og jobbe som jeg gjør. Nå skal vi etablere oss i Oslo etter et år i Fredrikstad og jeg skal stille ut i Galleri Brandstrup til høsten, forteller han.

Hva med veien videre, blir det flere kunstneriske sprell?

– Ja, jeg skal blant annet stramme inn. Kunsten min er i bevegelse og kunstnerskapet mitt forandrer seg hele tiden. Det betyr at det noen ganger vil dukke opp dårlige arbeider, men jeg er villig til å ta den risikoen for å holde ting i live. Det er det viktigste motivasjonen for meg, avslutter han.