Hvor ble det av vikingtida?

– Vi får liksom aldri bestemt oss for noe satsing på vikingtid i Norge.

Det sier Lars Ueland Kobro i Telemarksforskning. Han er oppgitt over norsk vikingtidsformidling.

Forskeren gir råd om reisemålsutvikling for norske kommuner og regioner. Nå mener han tiden er inne for å tenke nytt og stort.

– La oss bygge en internasjonal attraksjon rundt skandinavisk vikingtid i Norge, og helst i Vestfold, hvis man kan tillate seg å være litt patriotisk.

Lars Ueland Kobro har tidligere vært leder for Midgard historisk senter i Horten og for organisasjonen Vikinger i Vestfold.

Misbrukt av Quisling

Han tror Vidkun Quislings utstrakte bruk av vikingsymbolikk kan ha vært med på å ødelegge Norges vilje til å promotere sin arv på en mer offensiv måte.

– Kanskje ble det ødelagt under nazistenes bruk av vikingtida under krigen, men det må vi legge bak oss. Vikingtida var først og fremst en tid preget av internasjonale impulser, slik vi opplever det også i dag, sier Kobro.

Nasjonal Samling tok i bruk Borreparken til slike formål allerede i 1935.

Vikingsuksess i England

I York i Storbritannia ligger en av verdens mest omtalte vikingtidsattraksjoner.

York er en by med historisk sus, og i 866 ble byen erobret av vikingene som ga den navnet Jorvik.

Jorvik var vikingenes viktigste handelsby i England, og rundt 10 000 mennesker bodde her rundt år 1000.

I 1984 startet eventyret Jorvik viking centre. Attraksjonen som drives av stiftelsen York Archeological Trust ble bygd på tomta til en sukkertøyfabrikk som ble jevnet med jorda.

Utgravinger fra slutten av 1970-tallet resulterte i ikke mindre enn 40 000 funn fra vikingtida. Flere av dem vises frem på senteret.

Jorvik viking centre har åpent hver dag, og på en vanlig dag er rundt ett tusen personer innom.

Lærer om plyndring

NRK besøker Jorvik en vanlig torsdag og møter en forventningsfull klasse med engelske barn fra Barrow Hall primary school som er på klassetur til York.

Barna forteller at de på forhånd har lært at vikingene var tøffe krigere som kom fra Norge og Skandinavia.

– Jeg vet at de levde ganske harde liv, og at de kom hit for å plyndre, sier ti år gamle Lee Brown, før han og klassen geleides inn av en utkledd guide.

Senterets fremste publikumsmagnet er en elektrisk vognbane som tar de besøkende med tilbake til Jorvik, slik arkeologene mener det kan ha sett ut, nøyaktig klokka halv seks på ettermiddagen 25. oktober år 975.

Ved hjelp av dukker i bevegelse, gammelt norrønt språk over høyttalerne og en stank som gjenskaper luktene fra tusen år tilbake, blir publikum vist vikingenes dagligliv.

Lee Brown (10) synes det var fantastisk.

– Vognturen var skikkelig kul. Jeg likte å se vikinghistorien, sier Lee til NRK.no.

Klassevenninnen Annabel (10) er enig.

– Det er virkelig interessant at de slo seg ned her. Jeg likte å lære om alt sammen, sier hun.

Ifølge ledelsen har Jorvik viking centre 400 000 betalende gjester i året. Straks runder vikingsenteret i York 17 millioner besøkende siden starten i 1984.

– Ikke godt nok

I Norge er det vikingsentre flere steder.

Lofotr vikingmuseum i Nordland har rundet 70 000 besøkende i året. På Midgard historisk senter i Vestfold har man i overkant av 12 000 besøkende i året.

Det største trekkplasteret innen vikingtidsformidling i Norge er Vikingskipshuset på Bygdøy i Oslo.

Ifølge Kulturhistorisk museum besøker årlig 430 000 personer huset som viser frem skattene fra vikingskipsgravene Oseberg og Gokstad, som begge er funnet i Vestfold.

Men forsker Lars Ueland Kobro mener de nåværende norske vikingattraksjonene ikke holder mål som internasjonale attraksjoner.

Kobro tar sats og vet han vil provosere.

– Unnskyld meg, vi har noen relativt gamle og morkne skip som står på Bygdøy, men å skape noen opplevelser annet enn museumsgjenstander, det har vi til gode, sier han til NRK.no.

Men han påpeker at det er en gryende interesse for vikingtid blant entusiaster flere steder i landet.

– Bygging av osebergskipskopi i Tønsberg og en vikinggård på Avaldsnes i Rogaland, er gledelige unntak fra en temmelig knusktørr vikingtidsformidling, sier Kobro.

• Se bilder fra Lofotr vikingmuseum
• Se bilder fra byggingen av nytt osebergskip
• Se bilder fra da kongeparet sjøsatte Saga Oseberg

Skrinlagte planer

Lars Ueland Kobro er spesielt kritisk til hvordan Vestfold har manglet en helhetlig plan for vikingformidling.

Planer om et senter i hundremillionersklassen på Kaupang i Larvik er skrinlagt, og mens skipene og skattene fra Gokstadhaugen i Sandefjord og Oseberghaugen i Tønsberg stilles ut på Bygdøy i Oslo, er haugene som står igjen kun tilgodesett med noen informasjonstavler.

I 2005 ble planene for Vikingenes verden presentert for politikerne i Sandefjord. Prosjektet ble aldri realisert.

Kobro peker på informasjonstavlene ved Gokstadhaugen i Sandefjord.

– Å fremstille den monumentale vikingtida, funnene og aktivitetene i denne delen av landet på denne måten er dessverre ikke godt nok.

Nettopp i nærheten av Gokstadhaugen er det gjort nye funn etter en handelsplass i vikingtida.

• Arkeologiske funn daglig
• 400 000 kroner fra Jahre-stiftelsen
• Åpnet kiste med skjelettrester
• Vil ha vikingtid som verdensarv
• Skal bygge kopi av Klåstadskipet

– Det jeg etterlyser en attraksjon som kan trekke folk på selvstendig basis slik som York i England, og ikke noe som er åpent hvis du tilfeldigvis kjører forbi eller er i nærheten, presiserer Kobro.

NRK tar også med Lars Ueland Kobro til Kaupang i Larvik. Det eneste som er synlig er jorder med beitende sauer, og et lite hus med informasjonstavler som gir folk en viss fortolkning av stedets vikingarv.

– Det er lite å se her som vitner om at det var et yrende liv her for 1300 år siden, sier Lars Ueland Kobro i Telemarksforskning.

– Gjør som oss

I York i England har stiftelsen som driver Jorvik vikingsenter utvidet attraksjonen. Spesialutstillinger preger bybildet i York og en nedlagt kirke har blitt arkeologiverksted.

Markedssjefen ved Jorvik viking centre, David Scott, mener tiden er moden for at Norge også skaper en slik turistmagnet.

– Jeg var faktisk overrasket over å høre at dere i Norge ikke har noe lignende. Jeg tror det ville være stor etterspørsel etter noe slikt, sier David Scott til NRK.no.