Han kom til Kragerø som flyktning i 1987, med foreldrene og søsknene Marco, Badboni og Madeleine. Da var han 13 år.
Francois El- Safadi ble født i Libanon, og var innom to flyktningleirer før familien flyttet til Norge.
- Starten på integreringen
Han husker at de ble tatt godt i mot av nabojentene Anita Paulsen og Anita Orre.
- Vi kjente ingen og kunne ikke språket. Alt var nytt, ukjent og skummelt. En dag kom pappa inn på rommet og sier at to jenter ville snakke med oss. Da spurte de med håndtegn om vi ville hoppe tau. Det var vår første kontakt med lokalbefolkningen. Det var starten på integreringen vår i Norge, forteller El-Safadi.
Og Paulsen og Orre husker også møtet godt.
- Den våren var vi veldig mye ute og lekte. Vi synes de så litt mer eksotiske ut enn de lyse norske guttene vi var vant med.
Paulsen og Orre kan ikke huske at de den gang tenkte at de utførte en god gjerning når de ble kjent med Francois El-Safadi og søsknene hans, og dermed bidro til å integrere dem i det norske samfundet.
- Vi tenkte ikke på integrering. Det ble helt naturlig at man ble kjent med hverandre, forteller Paulsen og Orre.
Redd for å komme ut på skråplanet
Men 36-åringen er klar i sak. Hadde han ikke blitt tatt godt i mot av lokalsamfunnet i Kragerø, er han redd han hadde kommet ut på skråplanet.
- Da vi dro fra flyktningleiren i Berlin var jeg allerede på vei ut. Jeg var en slags gjengleder, og tok litt ansvar for pøblene. Hvis jeg ikke hadde fått en så bra begynnelse i Norge hadde jeg kanskje funnet andre pøbler.
El- Safadi sier det er viktig at lokalsamfunnet bidrar til å inkludere sine nye landsmenn.
- Kommunen har et stort ansvar. Men det som kan gi mest effekt er lokalsamfunnet.
Les:
Les også: