8.s. i treenighetstiden
Lesetekster: Jer 29,11-14a; Matt 5,1-10
Prekentekst: Rom 12, 21
Kjære alle sammen!
Kjære alle sørgende,
Kjære alle som hungrer og tørster etter rettferdighet, alle som har vist barmhjertighet, som skaper fred, som føler at de eller deres kjære er blitt forfulgt for rettferdighets skyld.
Jeg vil tro at mange av dere kjente dere igjen i noen av disse beskrivelsene. Litt rart da å tenke på at dette er dem som i Jesu munn kalles salige! Hva betyr så det? Isolert sett kunne ordet ”salig” vært oversatt med ”lykkelig”. Det tror jeg få kjenner seg igjen i i vår sammenheng i dag. Så salig må åpenbart bety noe annet enn våre overfladiske begreper om lykke. Å være salig i bibelsk forstand handler om noe annet. Det handler om å være i den rette sammenheng; og om å gjøre det rette.
Saligprisningene skildrer den gode handling og holdning i møte med verdens ondskap. I formaningsform kan de oppsummeres i Paulus sine ord i Romerbrevets 12. kap., vers 21:
La ikke det onde overvinne deg, men overvinn det onde med det gode!
Ett år er gått siden så mange ble rammet av onde handlinger. Vi ble som folk rammet av ugjerningene, men vi ble rammet i svært forskjellig grad. Selv om en hel nasjon sørget, så har det vært stor forskjell på hvilke tap vi har lidd.
Mange mistet det mest dyrebare: sitt eget liv.
Mange mistet de mest dyrebare: De umistelige barna, ungdommene, søsknene, kjærestene, familiemedlemmene, vennene.
Mange ble skadet.
Mange ble rammet av skyldfølelse.
Mange lever med erfaringer av egen utilstrekkelighet.
I dag minnes vi. Jeg har sett at hjertet er blitt brukt som symbol for minnekonsert i denne sammenheng. Det er kjærlighetens symbol.
I de offentlige markeringene i de første dagene etter ugjerningene, var det kjærlighet og samhold som sto i fokus. Vi snudde det andre kinnet til. Vi viste hvilke verdier vi ville slå ring om. Vi lot ikke det onde overvinne oss! Og vi kan spørre oss: Var det definert hva slags reaksjoner som var tillatt? Var det lov å reagere annerledes? Ja, det var lov å bli sint. Dronningen demonstrerte det, ved å beskrive sin første reaksjon med at hun ble sint. Det går an å være sint uten at en blir overvunnet av det onde. Det avgjørende er hva vi tillater at sinnet fører til.
Det handler formaningen fra Romerbrevet om. Vi oppfordres ikke til å undertrykke berettigede følelser, men å styre oss slik at de ikke fører til destruktive handlinger. Det onde ble avvæpnet; vi endte ikke i en voldsspiral. Og vi må spørre oss om vi hadde reagert annerledes, dersom ugjerningene hadde blitt begått av en som ikke kom fra den etnisk norske krets, fra norsk kultur, fra vår religion, kristendommen. Det er ikke grunn til selvforherligelse, men til ransakelse og årvåkenhet. For det onde har mange ansikter. Å leve medfører å være i kamp mellom det gode og det onde. Kampen foregår i våre hjerter. Ved våre valg. Den kommer til syne i spørsmålet om vi bryr oss. Bryr vi oss i dag om nødlidende mennesker?
Vi brydde oss som nasjon for et år siden. Og vi som opplevde hendelsene på avstand, ønsker i dag å trykke hendene til dere som bærer tyngst; dere som på spesiell måte har gjennomlevd dette unntaksåret, og som vet at sorgen vil dere alltid bære på, selv om smertene lindres.
Vi bøyer oss i respekt for minnet om de umistelige, som ble mistet.
Vi bøyer oss for dere nærmeste og for de tap dere har lidd.
Vi bøyer oss for dere som er merket for livet, og som har kjempet dere fremover med det mål å gjenvinne fysisk og psykisk helse. Selv om dere sikkert har hatt tunge stunder, så har dere pekt på en vei fremover ved å fokusere på det gode i livet: Dere har ikke villet bli overvunnet av det onde..
Året som gikk har gitt oss mange erfaringer av at det gode kan vinne over det onde. Selv om det onde rammet, så vant det ikke. Og slik må det heller ikke gå i den tid som ligger foran: De kommende granskinger og evalueringer må ikke bli en jakt på syndebukker. Hvordan katastrofene ble håndtert, må frem, men siktepunktet må være hva vi som samfunn kan lære av det. Alt ble ikke gjort godt nok, men alle gjorde så godt de kunne. Vi må ikke skape flere offer i kjølvannet av denne tragedien.
Vi skal se fremover. Ungdommen er bærere av håpet i et samfunn. Måten de overlevende unge har taklet sine smertefulle erfaringer på, deres ønske om å komme videre, gir håp. Vi kan håpe på en fremtid og et samfunn som består av mennesker som ikke vil la seg overvinne av det onde.
Kirken bærer fortellingen om ham som ikke lot seg overvinne av det onde, selv om han ble rammet slik at han døde av det. Saligprisningene kan sees på som en skildring av Jesus Kristus selv: Han var ydmyk, han tørstet etter rettferdighet, han var barmhjertig, ren av hjertet, han skapte fred. Han overvant det onde med det gode. Hen seiret over alle mørkets makter da han døde på korset. Han er oppfyllelsen av Jeremias profeti om fremtid og håp. Han bringer oss også håpet om en fremtid ut over dette liv. For hans fortelling slutter ikke med døden; han overvant også den. Det er kirken grunnlagt på. Derfor er kirken bærer av et levende håp ved Jesu Krist oppstandelse fra de døde.
Døden har ikke siste ord. Det har Guds Sønn, vår Herre Jesus Kristus.
Laila Riksaasen Dahl – Biskop i Tunsberg.