– Jeg spurte om jeg kom til å overleve. Ja, sa de. Men hva skulle de si? Jeg visste ikke helt om jeg skulle tro på det.

Det var Anne Kari som tok telefonen

Livreddernes leder

Marte Ødegården fra Kongsberg var 17 år gammel, og ledet Buskerud AUFs delegasjon på Utøya i fjor sommer. Ungjenta havnet midt i marerittet som skulle komme til å ryste oss alle.

Hun husker alt ennå, også at hun ble tatt i land på mottaket ved Storøya. Der besluttet legen som tok imot henne på stranda, at Marte måtte fraktes rett til Drammen sykehus med helikopter. Hun var så skadet og nedkjølt, at legen mente hun ikke ville tåle fire - fem minutters ekstra flytid til Ullevål Universitetssykehus.

Marte lå med ryggen til gjerningsmannen, og så ham aldri. Hun ble truffet i ryggen av to skudd. Prosjektilene knuste store deler av korsryggen på venstre side.

Hun har nerveskader i ryggen. Den ene nyren eksploderte inni kroppen hennes. Tarmen ble skadet. Høyre lår ble truffet av fragmenter fra skudd som gikk i bakken ved siden av henne.

Hun fikk en centimeterdyp rift i milten, og bukspyttkjertelen ble skadet. Hun var millimetere fra å bli lam i begge beina.

Hun fikk skader som hører hjemme i en krig.

En spesiell 18-åring

Det er yr i lufta og skydekket ligger grått som gammel ull over sølvbyen. Fra vannmassene i den vårdigre Lågen høres det vanlige suset som alltid ligger under småbylydene i sentrum.

Det er åtte måneder siden vantro kongsbergfolk fikk høre at terroren rammet en av deres egne. Nå går hun oppreist igjen. Hun har fylt 18 år, og sitter i bystyret.

En bil svinger inn til fortauskanten, en blond hårmanke løftes av vårvinden idet døra går opp og Marte bøyer seg ut, beina først. En stor skinne festes på det venstre beinet med vante bevegelser. Jeg ser hun tar i når hun reiser seg.

18-åringen som går mot meg med uventet stødige skritt, er spesiell. Ikke bare fordi hun er en av mange unge som ble meid ned av en hensynsløs drapsmann, og som overlevde med svært knapp margin.

Hun har en ro og verdighet over seg, som er sjelden å se hos så unge mennesker. Hun utstråler autoritet. Marte Ødegården er merket, men hun er ikke et offer. Skadet, men ikke knekket.

Har smerter hver dag

– Jeg veit ikke om jeg er så sterk. Jeg føler meg ikke sånn egentlig, men jeg registrerer jo at veldig mange synes det. Det løfter meg på en måte opp litt. Når folk sier det, så tror du mer på det sjøl også, at du klarer å gjøre ting. Det hjelper meg i forhold til treninga og ellers i hverdagen, sier Marte.

– Hvordan har du det nå?

– Jeg har det ganske bra, egentlig. Det er selvsagt både gode og dårlige dager, men det blir flere og flere av de gode, og færre og færre av de dårlige. Det funksjonelle må jeg bare vente på, for det er ikke noe annet jeg kan gjøre. Jeg mangler fortsatt to muskler i låret, men det begynner å bli bitte lite grann kontakt. Det psykiske er også nokså bra. Det varierer jo det og, men som regel er det nokså bra. Det går også veldig bra på skolen. Jeg får ikke noe dårligere karakterer enn før, for å si det sånn.

– Har du smerter ennå?

– Ja. Jeg har vondt hele tiden. Jeg har nervesmerter fra hofta, både bakpå ryggen og frampå magen og ned i hele venstrebeinet. Også har jeg jo smerter i korsryggen, på grunn av knusningsskader og brudd.

– Hvor lenge må du leve med disse smertene?

– Det vet jeg ikke. Det i ryggen blir sannsynligvis aldri helt bra, selv om det jo har blitt bedre og bedre. Jeg er mye mer stabil i ryggen nå enn det jeg var. Men jeg har mista en av de viktigste støttemusklene i ryggen, og det er ikke sånn at de andre musklene klarer å ta helt over og gjøre det like bra som det var. Beinet kommer til å bli bra. Det regner jeg med, i hvert fall, selv om legene ennå ikke tør love for mye.

– Hvor langt klarer du å gå nå?

– Det kommer helt an på, om jeg har en god eller en dårlig dag. Hvis jeg har en bra dag, så kan jeg gå forholdsvis langt, men jeg kan ikke gå fort. Hvis jeg går for fort, klarer ikke låret å ta imot. Likevel, med tanke på hvilke muskler som virker og hvilke som ikke gjør det, så skulle jeg ikke kunnet gå i det hele tatt.

– Fysioterapeutene skjønner ikke helt hvordan jeg klarer det.

«Alle» på Twitter kjenner Marte

Da terroren splintret sommerleiridyllen på Utøya, havnet de rammete ungdommene i sentrum for en medieoppmerksomhet som savner sidestykke. Marte Ødegården fra Kongsberg hadde allerede et kjent navn. Ikke bare fordi hun engasjerte seg politisk fra tidlige tenår, men også fordi hun hadde markert seg i sosiale medier.

På nettstedet Twitter var det mange som hadde lagt merke til den reflekterte ungjenta med sterke meninger og en kvikk twitterreplikk. Hun kommuniserte godt med folk i alle aldersgrupper, og fikk etter hvert mange følgere.

Da det ble kjent at Marte var blant dem som var rammet av terroristens kuler, utløste det oppriktig fortvilelse blant Martes twittervenner, mange av dem folk hun aldri hadde møtt.

Martes foreldre forsto folks behov for å vite, og la jevnlig ut informasjon om datterens utvikling, både på Facebook og Twitter. Da Marte tvitret første gang fra sykehussenga, kokte det på Twitter.

Siden har oppdateringene fra Martes hånd igjen kommet jevnlig. Hun legger ut link til nye innlegg på bloggen sin, og har beholdt den humoristiske snerten som har vært twittervaremerket hennes hele tida.

Gjestebud på Skaugum

For kort tid siden kunne følgerne hennes lese at hun måtte skynde seg til frisøren, fordi hun skulle på gjestebud hos kronprinsparet på Skaugum.

Så fulgte nok en melding, der Marte fortalte at valget av pensko bød på problemer, fordi hun hadde operert en tå samme dag. Kort etter fikk hun svar fra kronprinsesse Mette-Marit: «Kom akkurat sånn du føler deg mest komfortabel. Uansett er du hjertelig velkommen! Vi gleder oss.»

– Det var en veldig fin opplevelse, og flott å bli invitert. Det er jo ikke hver dag man blir bedt til gjestebud på Skaugum. Det var mange AUF-ere der, og det var fint at det kom flere jeg kjente. Men det var mange andre der også, som har vært i gjennom tøffe ting. Det er veldig viktig å huske på at det er mange som har opplevd noe tungt, som ikke har fått den samme oppmerksomheten vi har fått etter det som skjedde i fjor. Det er viktig at folk støtter dem også, ikke bare oss.

– Fikk du løst skoproblemet?

– Jada. Jeg fant noen gamle pensko som ikke presset på tåa mi. Så det gikk bra, det. Kronprinsessen spurte forresten om det samme da jeg hilste på henne. Det er litt morsomt at akkurat det fikk sånn oppmerksomhet, for jeg skrev det litt som en spøk.

– Fikk du snakke med kronprinsparet?

– Ja, jeg snakket nokså mye med dem, faktisk. Det var veldig hyggelig.

– Hva snakket dere om?

– Vi snakket om mye forskjellig. Det ble en del prat om næringslivet på Kongsberg, fordi kronprinsen hadde vært på Kongsberg samme dag. Så snakket vi naturligvis om det som var temaet for gjestebudet, å komme seg gjennom kriser, og om hvordan vi har det i dag, alle vi som var der.

Har fremtidsplanene klare

At det var naturlig for Marte å snakke med kronprinsen om næringslivet på Kongsberg, har flere årsaker. Næringspolitikk interesserer Marte, og det er i næringslivet hun håper å få seg en jobb etter hvert.

– Slik det er nå, må jeg ta sikte på å få meg en jobb som ikke krever så mye av meg fysisk. Men det er greit, det har jeg aldri ønsket meg heller. Nå er målet å få en så god utdannelse som mulig, sier Marte.

Lange sykehusopphold og en hverdag som fremdeles handler mye om å gjenvinne funksjoner og energi, gjør at hun må regne med å bruke et ekstra år på å gjennomføre videregående. Foreløpig får hun hjemmeundervisning, og resultatene er gode.

Snart skal Marte vitne i rettssaken mot terroristen som merket henne for livet. Det vil hun ikke snakke om nå.

– Det ville ikke være riktig av meg, så kort tid før rettssaken.

Et sterkt gjensyn med Utøya

Marte møter godt forberedt. For kort tid siden var hun tilbake på Utøya for første gang siden de fryktelige timene den 22. juli i fjor. Foreldrene fulgte henne til et gjensyn som må ha vært vanskelig for dem alle tre.

– Det var en veldig spesiell opplevelse. Vi dro en dag da det ikke var så mange andre der. Det var veldig fint, samtidig som det var veldig vondt også. For min del kjentes det som om øya var delt. At den var delt i to nesten like store biter, hvor den siden jeg bare har gode minner fra, var veldig god å være på. Det var noe annet med den siden av øya hvor jeg hadde fluktruta mi. Der kom hjertebanken.

– Det var veldig rart å se igjen det stedet der jeg gjemte meg. Hvor bratt det er der, det oppfattet jeg ikke mens det skjedde.

– Gruet du deg til å dra ut til øya igjen?

– Jeg gruet meg veldig. Det var mye bedre enn jeg hadde trodd. Men jo lengre tid det tar, jo vanskeligere er det å dra tilbake.

– Hva ville du oppnå med å dra tilbake?

– Det handlet mye om avstander og sånne ting. Hvor langt jeg løp, hvor bratt det var, hvor venner av meg ble drept. Det er noe annet å lese om det, eller se bilder fra øya. Det var viktig for meg å se.

– For meg var det også en viktig personlig seier i det å dra tilbake. Det er noe jeg har jobbet for nokså lenge, at jeg skulle klare det når snøen var borte. Og det gikk så vidt. Jeg humpa rundt på krykker, og var ganske sliten etterpå.

– Satte det i sving mange følelser?

– Det gjorde det. Det med at det kjentes som at øya var delt, og at hjertebanken kom. Og jeg gikk jo der og kjente meg redd. Det var sånn at jeg måtte ha kontroll på alt og alle som var der. Derfor var det godt å være der på en dag da det ikke var så mange andre der.

– Skal du tilbake igjen?

– Ja. Jeg må det, for å kunne klare å takle den redselen ordentlig. Det hjelper ikke å bare gjøre det en gang. Jeg må dit flere ganger for å klare å komme over det.

Æresruss med ny jakke

Marte kikker på klokka. Hun er æresruss på Kongsberg. Nå skal hun intervjues av russeavisen, og har ikke tid til å snakke med oss så mye lenger.

Men jakka si rekker hun å fortelle om. Den som hun hadde på seg på Utøya, og som hun etter hvert fikk tilbake. Ei allværsjakke i rødt og hvitt, med to kulehull i. Den har Marte hengt på loftet.

Jakka hun tar på seg når hun skal gå, er akkurat maken, med turkise felter i stedet for røde.

Den er som en ny start.