Vesla Mygland på 91 finstiller kikkerten og ser mot Utøya hvor de etterlatte fraktes over til åstedet for massakren 22.juli.
Helt siden hun var to år gammel har den spreke damen tilbrakt somrene sine med utsikt til Utøya og Tyrifjorden, i åsen rett over Utvika camping.
Gjennom kikkerten har hun sett engasjerte ungdommer, glade ungdommer og forelskede ungdommer.
– De har jo svermet der ute. Mange har funnet hverandre, smiler hun.
- Les også:
- Les også:
– Ikke foreldre som skal følge barna til graven
Denne sommeren har naturlig nok vært helt annerledes enn de 89 foregående.
– Grusomt. Jeg tenker på det hver dag, fra jeg står opp og sitter ved kjøkkenvinduet med kaffekoppen, til jeg legger meg sent om kvelden. Hele tiden. Jeg har et barnebarn på samme alder som mange av de drepte. 14-15-åringer, kan du tenke deg?
– Hva er det som går gjennom hodet ditt?
– Å miste et barn er det verste som kan ramme et menneske. Det er ikke foreldre som skal følge sine barn til graven.
Mange har lagt ned blomster og lys ved Utvika. I bakgrunnen ser man Utøya.
Foto: Bendiksby, Terje / SCANPIX– Håper ungdommene kommer tilbake
I sommer etter sommer har Vesla Mygland sittet på terrassen og skuet ut mot Utøya. Hun har likt larmen, lyden. Og musikken.
– Mange av naboene har jo klaget over høy lyd. Men ikke jeg. Jeg liker sånn ungdomsmusikk, jeg.
– Og nå da?
– Jeg håper virkelig musikken kommer tilbake, at ungdommene kommer tilbake. Men jeg skjønner jo nesten ikke at de orker å komme tilbake hit i dag.
Vesla løfter kikkerten igjen, ser på M/S Thorbjørn som legger fra land, fylt med oransje mennesker, etterlate iført redningsvester. Hun rister forsiktig på et grått og krystallklart hode.
– Det tar tid selvfølgelig. Men det må jo gå.
