Glemte aldri dødsropene fra Titanic

Klokka er like før to natt til 15. april, 1912. Albert Moss ligger forfrosset på en kantret livbåt ute i Atlanteren og ser at Titanic, verdens største passasjerskip, brekker i to deler og synker ned i mørket.

– Det var da de voldsomme skrikene kom, og de skrikene har plaget meg i mange netter etterpå, fortalte Moss til NRK i 1962.

Han var en av elleve nordmenn som overlevde forliset, og gjenopplevde ofte den dramatiske natta.

Usynkelig skip

RMS Titanic kaster loss i Southampton i England den 10. april 1912. Verdens hittil største passasjerskip skal endelig ut på sin jomfrutur, fem år etter byggingen startet.

Med kaptein Edward J. Smith bak roret seiler skipet innom Queenstown i Irland og Cherbourg i Frankrike for å hente flere passasjerer.

Med tilsammen 2207 personer om bord seiler det usynkelige skipet inn i horisonten, for aldri å bli sett igjen.

• LES OGSÅ: Lokket med 8000 sigarer

Kjente støtet mot isfjellet

Albert Moss anser seg som heldig når han får tak i en billett til Titanics jomfrutur til New York. Han er 30 år, og allerede en erfaren sjømann. Han må komme seg kjapt til Amerikakysten for å mønstre på et annet skip.

De første dagene om bord på det mektige skipet går rolig for seg. Selv om han har lugar på tredje klasse, er også standarden der bedre enn på de fleste andre skip.

Flere og flere meldinger om isfjell tikker inn, men Titanic fortsetter for fulle kluter. Når skipet braser inn i isfjellet klokka 2340 den 14. april, ligger Albert i senga si på lugaren han deler med to andre nordmenn.

– Støtet var omtrent som når man dulter borti kaia under fortøyning. Hardere var det ikke. Siden jeg har seilt i de farvannene i årevis, skjønte jeg med én gang at vi hadde truffet på et isfjell.

Albert og lugarkameratene hans tar på seg varme klær og livvest og kommer seg ut. Men det tar lang tid før Albert forstår alvoret.

– Vi hadde alle sammen fått høre at skipet var usynkelig. Selv oss sjøfolk trodde på det. Det var ikke tegn til panikk ombord.

Følg det dramatiske forliset og se bilder og tidslinje fra Titanic her

• LES OGSÅ: – Titanic kunne vært reddet

Snakket sjelden om forliset

100 år etter denne hendelsen ringer vi på døra til Dag Bertelsen.

Det er en smilende og vennlig mann som tar imot oss hjemme i eneboligen på Jakobsli i Trondheim. Allerede ved første øyekast kan man se at han slekter på Albert Moss. Dag har arvet både høyden og de snille øyene av sin bestefar.

Han tar oss med inn i stua, serverer kaffe, og viser frem et ferdig eksemplar av boka «Titanic og to verdenskriger», ei bok den pensjonerte forskeren har lagt mye arbeid i.

For selv om han tilbrakte 25 år sammen med bestefaren, hørte Dag Bertelsen lite om Titanic.

– Hvis han hadde vært i live i dag, hadde jeg nok spurt han om mer.

For Albert snakket sjelden om hvordan han opplevde den skjebnesvangre natta. Dag publiserer i disse dager en bok om bestefaren sin, basert på gamle postkort og noen få intervjuer i media.

– Jeg mener det er viktig å få fram hans historie, og også gi et innblikk i hvordan livet som sjømann var i forrige århundre.

Hør NRK-intervjuet med Albert Moss fra 1962.

Rikdom avgjorde overlevelse

Tilbake på Titanic begynner folk å forstå alvoret. Albert Moss gir beskjed om at han går ned til lugaren sin for å hente noe varmt tøy, men kommer ikke langt.

– Da jeg kom ned trappa så jeg at gangen der lugaren min lå var full av vann. Da forsto jeg at vi alle var i dødsfare.

Men Albert og de 707 andre passasjerene på tredje klasse har dystre forutsetninger for å få plass i de altfor få livbåtene.

Titanic er nemlig utstyrt med livbåter med plass til under halvparten av passasjerene. De plassene er først og fremst forbeholdt kvinner og barn på første- og andreklasse.

– Det var vakter ved oppgangene, så det var umulig for oss å komme opp til båtene.

Etter en stund får også den laveste klassen tillatelse til å forsøke og berge seg selv. De fleste av de tilsammen 20 livbåtene er for lengst forsvunnet med noen få heldige passasjerer.

• LES OGSÅ: Slik har du aldri sett Titanic før
• LES OGSÅ: Titanic blir spist opp

– Titanic fulgte sikkerhetsreglene

Livbåtene hadde kapasitet på 65 personer, men de fleste hadde færre passasjerer ombord. Likevel hadde de flere båter enn hva som var påkrevd, sier Dag Bertelsen.

– På den tiden regnet man ikke antall livbåter etter hvor mange passasjerer som var ombord, men på båtens tonnasje. På Titanic hadde man faktisk noen flere livbåter enn hva reglene krevde.

Til daglig jobber Dag som trafikkforsker hos Sintef i Trondheim. Han mener det var uforsvarlig av kapteinen å holde en så stor fart.

– Når temperaturen kommer under null grader, og man seiler midt i Atlanteren, bør man ta sine forholdsregler.

Det hadde aldri skjedd i dag, mener han.

– Vår holdning til både trafikksikkerhet, liv og død har endret seg med tiden. Vi er mye mer på vakt med tiltak for å hindre ulykker nå. Det var så mange andre risikoelementer i livet at folk nok hadde et annet forhold til døden enn nå.

Overlevde mot alle odds

Klokka er 01.40, og Albert leter etter livbåter, men uten hell. Han kommer til slutt til en livbåt som ennå ikke har blitt låret. Etter å ha hjulpet til med å frigjøre den, er Titanic på god vei ned i havet.

Han foreslår at de setter seg i den og venter til en bølge skyller båten på havet. Det kommer en stor dønning, og planen til Albert fungerer delvis. Båten blir skylt på havet, men kantrer.

Albert ligger i sjøen, og vet at dersom han ikke finner noe å flyte på, kommer han til å drukne.

Da ser han den samme livbåten han nylig har hjulpet til med å frigjøre, og kommer seg bort til den.

Den har kantret, og på toppen av den hvelvede båten står det over tjue menn som ikke vil slippe til Albert uten videre.

– Jeg sa til de at dersom noen prøvde å forhindre meg i å komme opp, ville den personen følge med meg i dypet.

Glemmer aldri dødshylene

Om bord på den hvelvede båten er det en trykket stemning. De som står der vet godt at dersom de slipper flere mennesker ombord, ville alle sammen synke.

– De måtte være strenge, og det var flere som prøvde forgjeves å komme seg ombord, sier Dag Bertelsen.

Også Albert strever med å komme seg opp.

– Han ble først nektet adgang, men kom seg opp da de om bord vendte oppmerksomheten et annet sted.

Albert karrer seg opp, og fra den kantrede båten ser han det grufulle synet.

– Jeg så at Titanic turnet nesten loddrett med akterenden. Alle de som sto på dekket rutsjet ned i vannet, og mange ble skadet i fallet. Det var da de voldsomme hylene kom. De har plaget meg i mange netter senere.

Klokka var blitt 01.58. På toppen av den hvelvede båten ber de et felles Fadervår og Ave Maria.

• LES OGSÅ: – Titanic kan heves digitalt

Bare 50 ble reddet fra vannet

Når det begynner å lysne av dag, blir det bedre sikt på havet, og de rundt 30 mennene blir plukket opp av nærliggende livbåter.

I underkant av 50 personer blir reddet opp av vannet dagen etter forliset. Mange av dem dør før de kommer om bord i Carpathia, skipet som tar seg av alle de overlevende.

Albert Moss og de vel 700 passasjerene fra Titanic ankommer New York den 18. april. Der får han medisinsk hjelp, og kommer seg fort.

– Men livet ble nok aldri det samme for ham, sier barnebarnet Dag Bertelsen.

Albert kom hjem til Norge for godt i 1946 som pensjonert sjømann. Da han døde i 1973 hadde han etterlatt seg flere barnebarn og oldebarn.

Dag Bertelsen ha gjort seg flere tanker om hva som kunne gått galt da Titanic forliste. Han tar en slurk av kaffekoppen, lener seg tilbake og smiler:

– Man kan ikke begynne å fundere over oddsene for at jeg er i live i dag, det er så mange tilfeldigheter. Man kan bli skremt av mindre.

• Les: 31 nordmenn overlevde Titanic
• Les: Siste overlevende er død