– Jeg er vant til å prøve å ikke snuble i røtter, men å prøve å ikke snuble i lik hadde jeg aldri trodd at jeg skulle oppleve.
Det sa Stine Brandvik da hun kom hjem fra AUF sin sommerleir etter 22. juli.
Nå har det snart gått et halvt år siden hun svømte vekk fra Utøya, etter å ha vært med på å redde en liten gutt og to andre ungdommer.
– Det går veldig opp og ned
Hjemme på Flatåsen i Trondheim går hun hver dag litt videre på veien til å bearbeide det ufattelige som hun og mange andre ungdommer opplevde.
– Det er veldig opp og ned. Det er dager som er veldig bra, der jeg kjenner at livet er herlig.
– Og så er det andre ganger hvor jeg kjenner at det kanskje hadde vært best å ligget igjen der, beskriver hun.
Sitter igjen med mange spørsmål
I hodet svirrer det tanker og spørsmål om hvorfor akkurat hun overlevde.
– I mitt tilfelle var det tomt for kuler da han trykket. Hva gjorde at det ikke var noen kuler igjen der, og hvem tok den kula for meg, spør Stine.
For henne har det vært viktig å finne aktiviteter som gir energi.
Derfor har hun blant annet tatt på seg oppgaven som revysjef på Byåsen videregående skole.
– Det å kunne bruke den kreativiteten gjør at jeg ikke trenger å tenke så mye på det som skjedde, forklarer hun.
Nekter å la marerittet ødelegge livet
Det har blitt en del fravær fra skolen denne høsten, og oppmerksomheten hun har fått i ettertid gjør ikke ting enklere.
– Når jeg går gjennom kantina så hviskes det. Jeg vil ikke være hun som var på nyhetene på grunn av Utøya. Jeg vil være den jenta som jeg var før jeg dro, sier Stine.
I tiden framover vil hun gjøre det hun kan for å komme styrket ut av marerittet.
– Jeg skal til en plass der jeg kan få brukt dette til noe positivt, der jeg får hjulpet andre på den måten jeg ble hjulpet. Det har ikke ødelagt livet mitt, det har bare blitt en del av det.