Mens nasjonen Norge er kommet til hektene igjen etter massakren på Utøya, er mange familier landet rundt bare i begynnelsen av sorgen.
Ekstra vanskelig kan den første jula bli. Hjemme hos pappaen til Aleksander Aas Eriksen blir det pyntet til jul som før, men denne jula blir ikke som før.
– Vi skal ha det koselig
– Det vil mest sannsynlig bli tøffe og tunge tak. Men jeg har to jenter på 14 år som er hard rammet etter å ha mistet broren sin. De skal få se at vi som er voksne klarer å gå videre, selv om vi ikke går så langt, sier Eirik Eriksen til NRK.
Han sier det er viktig for familien å ha det hyggelig i jula, selv om det er tungt.
– Vi skal prøve å få til en jul som vi har pleid å ha før. Men vi vet at når julemiddagen starter, da er det en stol som står tom, sier Eirik Eriksen.
Trøst å være flere
Livet kan være så urettferdig. For denne pappaen har mista en sønn før, på grunn av sykdom. Nå er også Aleksander borte. Denne gangen er de bare så veldig mange, landet rundt, som sørger over et barn som aldri kom hjem.
– I alt det som har skjedd, er det en slags trøst at vi er mange som står sammen og at vi skjønner hverandre. Det har gått 4–5 måneder, men vi er fremdeles på startpunktet. Det er godt at det er andre som forstår ganske nøyaktig hva jeg snakker om, sier Eriksen.
(Artikkelen fortsetter under bildet)
– Jula var meg og Andrine
– Min første tanke da Andrine ble borte var at jeg ikke vil klare å feire jul hjemme, da vil jeg bort. Jeg har tenkt mye på hvordan vi skal klare det. For jula var mye meg og Andrine.
Unni Espeland Marcussen henger likevel opp julestjerna. Datteren Andrine Bakkene Espeland er én av de 69 som aldri kom tilbake fra Utøya.
Et klesskap fullt av klær. Sommersko på gulvet. Rommet til Andrine står urørt, Unni har ikke orket å gjøre noe annet enn å sette adventsstaken der den pleide å stå.
– Andrine var veldig glad i musikk. Jeg kan få en veldig sorg når jeg hører på NRK P3, og det kommer det musikk Andrine ikke har hørt, spesielt når artister hun likte kommer med nye låter.
– Julen blir et forstørrelsesglass
Per Arne Dahl er prest på i Den norsk kirke, forfatter og skribent. I høst ga han ut boka "Å reise seg etter en rystelse", der han skriver at det er håp, selv når dagene ser aller svartest ut.
– Hvorfor blir det triste så ekstra trist i jula?
– Sorg er alltid trist, men noe med julen blir som et forstørrelsesglass. Den sorgen som er stor blir større. Men også gleden blir større og fellesskapet blir sterkere, når vi står sammen også de vonde dagene, sier Dahl.
– Delt sorg er halv sorg
Per Arne Dahl forklarer at alle merkedager og minner som gjenoppleves for første gang uten den man har mistet blir spesielt vanskelige. Samtidig kan disse dagene bli viktige i det å komme videre med livene sine.
– I møte med mennesker i kriser er det viktig at vi hjelper hverandre til å gå inn i sorgens rom og gledens rom om hverandre, sier Per Arne Dahl.
– Jeg tenker på et flott ordtak som alltid har fulgt meg: Delt sorg er halv sorg, delt glede er dobbelt glede, det er en spennende utfordring til oss alle også i møte med denne jula.
– Vi skal le og gråte
Unni var sikker på at hun ville reise bort i jula, men nå har hun ombestemt seg.
– Etter hvert fant jeg ut at det blir helt feil. Det er så mye vi må venne oss til, det gjelder også jula. Vi har klart å samle alle her hjemme, og det er jeg utrolig glad for.
Hun tror feiringen vil bli lettere fordi de er mange.
– Vi må ikke ha dårlig samvittighet selv om vi ler. Andrine skal se at vi kan le og gråte og være de vi var. Andrine skal kjenne igjen moren sin, den moren som var der for henne da hun levde, skal være der for henne selv om hun er død, sier Unni Espeland Marcussen.
– Ser ikke fremover ennå
For pappaen til Aleksander er jobben god å ha for å få litt fred til sinns.
– Jeg slipper å ha tanker i hodet 24 timer i døgnet. Det blir litt som terapi å være her. Så jeg prøver å være litt på jobb i alle fall. Det er godt å komme seg ut blant folk, sier Eriksen.
Han tror mange som ikke sto midt oppi terroren 22. juli, har klart å gå videre.
– Vi som har mistet noen, vi har ikke begynt å se fremover ennå, sier han.
Og selv når den dagen kommer, vil de alltid også se bakover på tiden med Aleksander, den godhjertet og musikkfrelste gutten som drømte om å bli like god som forbildene i Metallica.