Reddet barn fra drapsmannen

Da Stine Brandvik hørte de første skuddene på Utøya var hun i hovedbygget sammen med mange andre ungdommer. Da så hun en liten gutt som sto helt stille. Faren hans var skutt.

– Jeg hjalp den lille gutten. Jeg sa til ham: Se på lillefingeren min. Det var blod på veggene og langs gulvet, men han ville ikke flytte på seg. Så vi kom sist ut fra bygningen, forteller Brandvik.

Hun kjemper med tårene mens hun forteller. Det er sterke inntrykk å fordøye fra fredagens grusomme opplevelser.

I dag var hun tilbake på Byåsen skole i Trondheim for å dele sorgen med vennene sine og tenne lys for de drepte. Ti elever fra skolen var på Utøya, men de vet at ikke alle kommer hjem igjen.

• Les også: Hans Kristian fra Trøndelag reddet livet

Fikk øyekontakt med drapsmannen

– Jeg hørte skudd og hyl, og jeg snublet over folk som hadde kuler gjennom tinningen, pannen og øynene, forteller Brandvik.

Hele tiden holdt hun guttungen i et fast grep. Plutselig så hun rett på drapsmannen, som hun beskriver som iskald og rolig.

– Han sto bare og kikket på oss, gutten så på lillefingeren min, som jeg så pent ba ham om å gjøre. Jeg så at det kalde, kalde mennesket sto og ladet om. Da visste jeg at vi hadde tre-fire sekunder å springe på, så da var det ikke lenger noe valg. Da dro jeg med meg gutten, og vi la på sprang gjennom gangen. Da så jeg at fire kuler passerte hodet mitt, og da tenkte jeg, hva er det som gjør at jeg ikke blir truffet av kulene?

Snublet i døde venner

Stine og gutten kom seg ut av hovedbygningen, og la på sprang nedover mot sjøen. Hun sprang med gutten i hendene, helt til hun måtte gi ham til en annen mens hun hjalp en som var såret, som hun også ga klærne sine.

Hun hørte hyl og skrik og skjønte at drapsmannen nærmet seg. Da la hun på sprang.

– Jeg er vant til å prøve å ikke snuble i røtter, men det å prøve å ikke snuble i lik, det hadde jeg aldri trodd jeg skulle oppleve.

Hun løp ned en skråning mot en liten strand. Der sto rundt 20 stykker presset inntil et berg.

– De sa at drapsmannen var på vei dit, og at jeg var tryggest under berghylla. Skuddene kom nærmere og folk fikk panikk. Jeg klarte ikke å stå der lenger, så jeg løp ut i sjøen og la på svøm. Da jeg snudde meg tilbake så jeg at de som en gang sto der nå lå på bakken.

Ble reddet av frivillige

Hun lå i over en og en halv time i vannet og klamret seg til en redningsvest og kjempet mot kulden.

Tilslutt ble hun reddet av sivile hjelpere.

– Jeg vil gjerne gi en stor takk til alle de som dro ut med båtene og bilene sine for å få folk på sykehus, det setter jeg så ufattelig stor pris på.

Gjensynsglede

Da hun kom til Sundvollen hotell var det umulig å få sove. Hun visste ikke hvordan det hadde gått med guttungen.

– Ved matdisken sto det en liten gutt med teppe rundt skuldrene og en dame sto ved siden av ham og kysset ham. Det var den lille gutten som hadde kommet i sikkerhet. Det var den verste og beste dagen i mitt liv, sier hun.