Geita med de tre killingene

En dag roper geita killingene inn og sier:
‐ Mors kjæreste små barn! Jeg skal i skogen for å finne noe vi kan spise. Dere må låse
døren etter meg, være lydige mot hverandre og ikke finne på å lukke opp døren før
dere hører stemmen min. Når jeg kommer skal jeg gi meg til kjenne på denne måten:
Tre killinger med små kuler i panna
Lukk døren opp for mamma!
For hun har med til dere:
Blader i munnen,
Melk i brystet,
På ryggen
En klump salt
Under hælen
Har hun mais
I armhulene
Blomster
‐ Har dere hørt hva jeg har sagt?
‐ Ja, kjære mamma, sa killingene.
‐ Kan jeg stole på dere?
‐ Du må ikke bekymre deg, lille mamma, utbrøt de største raskt. Vi er blitt gutter, og har
vi sagt noe, så blir det slik.
‐ Er det slik, så kom og la mamma kysse dere! Må Gud beskytte dere mot alt vondt og
sørge for at dere har det fint!
3
‐ Gå med friskt mot, lille mamma, sa den minste med tårer i øynene, og må Gud hjelpe
deg til å vende trygt tilbake med mat til oss.
Deretter gikk geita og gjorde det hun måtte. Killingene stengte døren etter henne og skjøv for
slåa. Men, som det gamle ordtaket sier: «Veggene har ører og vinduene øyne». En fiendtlig
ulv – og gjett hvilken – nemlig geitas gudfar, sto og lyttet på baksiden av huset mens geita
snakket med killingene. Han hadde lenge lusket rundt og ventet på en mulighet til å spise dem.
«Godt», tenkte han med seg selv, «nå er det min tur… Dersom uforstanden kunne få
dem til å åpne døren, så hurra for meg! Jeg skulle ha knertet dem og flådd dem». Og
som han hadde tenkt det, nærmet han seg døren og ga seg til å si:
Tre killinger med små kuler i panna
Lukk døren opp for mamma!
For hun har med til dere:
Blader i munnen,
Melk i brystet,
På ryggen
En klump salt
Under hælen
Har hun mais
I armhulene
Blomster
‐ Kom igjen! Åpne fort nå, mammas små kjære, fort!
‐ Hør der gutter, ropte den største, hopp i vei og åpne døren, for det er mamma som
kommer med mat!
‐ Stakkars lille meg, sa den minste. Nå må dere ikke gjøre den tabben og åpne, for da er
det stakkars oss! Det der er ikke mamma. Jeg kjenner henne på stemmen; hennes er
ikke så tykk og hes, den er tynnere og vakrere!
Da ulven hørte dette, bega han seg til en smed og fikk ham til å kvesse tungen og tennene, så
han skulle få en tynnere stemme. Deretter vendte han tilbake og begynte igjen:
Tre killinger med små kuler i panna
Lukk døren opp for mamma...!
‐ Nå skal dere se, sa den største igjen, om jeg lytter til dere? «Det er ikke mamma, det
er ikke mamma!» Hvem skal det da være, om det ikke er henne? Jeg har da også ører!
Jeg går og lukker opp.
‐ Kjære storebror! Kjære storebror, sa den minste igjen. Hør litt på meg også! Kanskje
seinere kommer det en og sier:
Lukk opp døren
For her kommer tante! Og da skal dere liksom absolutt åpne opp? Og da har dere
liksom glemt at tante er død for lengst og er blitt gryterett og frikassé, stakkar?
‐ Ja, nettopp! Har jeg ikke rett, sa den største. Tenk at fra da av har det vært ondskap i
verden, fra den gang halen ble hode… Hvis du vil ha det på den måten, så får du bare
la mamma bli stående utenfor. Men jeg, jeg går og lukker opp.
4
Da smatt den minste raskt inn i skorsteinen, spente fra med bakbeina mot peishyllen og med
nesen full av sot var den taus som en fisk, mens han skalv som et aspeløv. Frykten er
himmelsendt, stakkar! Den mellomste gjorde det samme, vips var den under et trau; den
krøllet seg sammen som best den kunne, var stille som marken mens kroppen ristet av frykt: Å
flykte er feigt, men helsefremmende!
Den største derimot bega seg til døren. Åpne, eller ikke åpne? Til slutt trakk den fra slåen…
Og så, vips! Hva så han? Og vil han noen gang kunne se noe som helst igjen…? For ulvens
øyne gnistret og strupen freste, så skrubbsulten var den. Og - én, to, tre, vips! - i sluket med
killingen. Den glefset av hodet på stedet og spiste resten så raskt og med så stor appetitt at
det syntes som han ikke tok i bruk en eneste jeksel. Deretter slikket den seg pent rundt snuten
og begynte å virre utålmodig rundt i huset, mens den sa:
‐ Hm. Jeg vet ikke om jeg surrer nå, men hørte jeg ikke flere stemmer? Men i Herrens
navn?! Det er som om de er oppslukt av jorden… Hvor kan de være?
Ulven var snart her, snart der. Men i fredens navn! Killingene er ikke å finne noe sted!
‐ I all verden...! Det var da forunderlig…! Men jeg har ikke noe halm å ligge på
hjemme… Jeg tror jeg hviler den gamle kroppen min litt her en stund!
Deretter strakk han ryggen så den knaket, og la se oppå trauet, og da den hadde gjort det, vet
jeg ikke helt hva som skjedde, for enten sprakk trauet, eller så var det gudfaren som nøs…
Da kom det noe fra killingen under trauet… Men skulle han ikke tie? Dannelsen plaget ham
og gnagde i ham, stakkar!
‐ Prosit, gudfar!
‐ Ah! … Jaha, ja! For en spøkefugl du er! Så det er her du har gjemt deg? Kom hit til
din gode fadder, så han får kysse deg!
Så lettet han litt på trauet, grep killingen etter ørene og slukte ham også så skinnfillene
føyk!... Som det sies: «Alle må stå til regnskap til slutt».
Deretter fortsatte han å virre litt rundt i huset, for kanskje å finne noe mer. Men han fant
ingenting, for den fornuftige killingen var stille som en østers i skorsteinen, som en fisk i
suppegryta over grua. Når ulven hadde lett og skjønte at han ikke ville finne noe mer, fikk han
en idé: Han plasserte de to hodene med flekkende tenner i vinduene, så det så ut som de lo;
deretter smurte han inn veggene med blod, for å ergre geita enda mer. Så gikk han ut og fant
veien. Idet fienden hadde forlatt huset, steg den lille killingen raskt ut av skorsteinen og låste
døren godt. Deretter ga den seg til å slå seg i pannen og gråte bitre tårer for sine kjære
brødre.
‐ Mine kjæreste brødre! Hvis storebror bare ikke hadde gitt etter, ville ikke ulven ha
spist dem! Og stakkars mamma vet ikke en gang om denne store ulykken som har
rammet henne.
Han klaget og sørget helt til han segnet om! Men hva kunne han gjøre for dem? Det var ikke
hans skyld. De ble tatt ved nesen, slik de ba om.
Mens han holdt på å beklage seg slik, var geita på vei hjemover så fort hun kunne, fullastet
med mat så hun pustet tungt. Da hun nærmet seg, så hun de to hodene med tennene som i et
smil i vinduet.
‐ Kjære mammas små! Som de venter med glede på meg og smiler meg i møte når de ser
meg!
Kjære guttene til mamma,
5
Vakre med små kulene i panna!
Geitas glede var ikke dum. Men når hun kom nærmere, hva skulle hun få se? Et kaldt gufs
som av is gikk gjennom årene hennes, beina knakk sammen, en skjelving fòr gjennom kroppen
og øynene snørte seg sammen. Her var det noe galt! Hun fortsatte likevel helt fram til døren
og håpet hun hadde tatt feil… Da hun nådde døren, begynte hun:
Tre killinger med små kuler i panna
Lukk døren opp for mamma!
For hun har med til dere:
Blader i munnen,
Melk i brystet,
På ryggen
En klump salt
Under hælen
Har hun mais
I armhulene
Blomster
Da hoppet den minste killingen – som nå både var eldst og yngst – raskt fram og åpnet døren.
Så kastet den seg i armene til moren og med tårer av blod begynte han å fortelle:
‐ Lille mamma, lille mamma, se hva som er skjedd med oss! En stor ulykke og sorg har
rammet oss!
Mens hun stirret storøyd rundt i huset, ble geita fylt av gru og satt målløs! Men så mannet
hun seg opp, gjenfant sans og samling, mens hun sa:
Tre killinger med små kuler i panna
Lukk døren opp for mamma…
‐ Og så…?
‐ Og så sprang den eldste broren min, dum og uskikkelig som du kjenner ham, rett til
døren og lukket opp.
‐ Og så da…?
‐ Så kastet jeg meg fort inn i skorsteinen, og min mellomste bror inn under trauet, men
den største, som jeg sa, begir seg ubekymret til døren og trekker fra slåen…!
‐ Og så da…?
‐ Så skjedde det uhyrlige! Gudfaren vår og din venn, fadder ulv, kom til syne på
dørstokken!
‐ Hvem? Min fadder? Han som har sverget på sin egen pels at han aldri noen sinne skal
skremme barna mine?
‐ Nettopp, mamma! Som du ser har han fylt dem med skrekk!
‐ Bare vent, jeg skal lære ham, jeg! Når han vet at jeg er en stakkars enkefrue og med
huset fullt av barn, og så skal han gjøre narr av huset mitt? Og av dere lager han
fenalår? Slikt gjør man ikke ustraffet! Den usle dumskallen! Det har hendt han har
6
snerret mot meg og truet med tennene… Men jeg er faktisk ikke av det slaget som han
tror: Så lenge jeg har levd, har jeg ikke vært den som stikker av over gjerdet. Å, ti
stille, du fadderen min, for jeg skal pryle deg! Er det meg du ypper med? Så vit at jeg
skal gjøre det hett for deg!
‐ Uff, mamma, uff! Da er det bedre om du tier og overlater ham til Guds vilje! Du vet
det finnes et ordtak: «Hvis du ikke oppsøker Djevelen, slipper du å korse deg for å
slippe unna ham senere».
‐ Å nei du, kjære barnet mitt! «Veien til lykken er brulagt med prøvelser», og så skal du
huske på, mitt barn, det jeg sier, at hvis han våger seg hit med snuten sin igjen, så
bare vent! Bare du ikke letter hjertet ditt for noen, så han får nyss om det.
Og siden da lette hun etter en anledning til å gjøre gudfaren sin et pek. Hun funderte på hva
hun skulle gjøre, hvordan hun skulle få tatt ham.
«Aha! Nå har jeg funnet en løsning», sa hun til seg selv. «Jeg vet noe som vil få ham til å
gnage av seg labbene!»
I nærheten av huset hennes var det en dyp grop; ned i den ønsket geita ham.
‐ Du skal i fangehullet, fadder ulv, du slipper ikke unna! Nå begynner det: Kom igjen,
lille fadderbarn, for ulven har gitt deg en jobb å gjøre!»
Og mens hun sa dette, festet hun forkledet i beltet, hun brettet opp ermene, pustet liv i glørne
og begynte å lage mat. Hun laget kålrulletter og fiskepanner, terter, ostekaker med rømme og
med egg og all verdens andre retter. Deretter fylte hun gropa med glødende kull og rå ved
slik at det bare skulle ulme. Så plasserte hun et løst flettverk av kvister og dekket det med
blader: Over bladene la hun litt jord og over jorden bredte hun utover en stråmatte. Etterpå
laget hun en liten stol av voks til ulven. Hun plasserte all maten over grua for steking og bega
seg ut i skogen for å finne gudfaren og invitere ham til begravelsesfest. Hun gikk og gikk til
hun støtte på et fryktinngytende og dystert juv og i en gjengrodd skråning kom hun over ulven.
‐ Godt vær, mitt gudbarn! Hvilken vind er det som har brakt deg hit?
‐ Vær godhjertet, fadder, slik ditt oppsyn antyder… Vel, vet du ikke at nøden bringer
deg dit du minst ønsker? Du ser, jeg vet ikke hvem som har vært hjemme hos meg
mens jeg var borte, men han har stelt det skikkelig i stand for meg!
‐ På hvilken måte da, kjære lille fadderbarn?
‐ Han har funnet killingene alene hjemme, han har drept dem og stykket dem opp, så jeg
har grått av barmhjertighet for dem! Alt annet enn enkefrue skulle man vært!
‐ Nei, du sier ikke det, fadderbarn!
‐ Om jeg sier det eller ikke… Vel, fra nå av er det ingenting som betyr noe for meg. De
små har reist til Herren, og vår plikt er å lete etter sjelene deres. Derfor har jeg stelt i
stand til en begravelsesfest, så godt jeg har kunnet, og jeg fant det rett og riktig å
invitere også deg, min gudfar, så du kan gi meg litt trøst og støtte…
‐ Med glede, kjære gudbarn, men enda gladere ville jeg vært om du hadde invitert meg
til bryllup.
‐ Det tror jeg nok, fadder, men det blir ikke alltid slik vi ønsker, men slik Han der oppe
vil.
7
Så ga geita seg gråtende av gårde, og ulven etter henne, mens han lot som han gråt.
‐ Herre Gud, min fadder, Herre Gud, hulket geita. Det som betyr mest for deg i verden,
det mister du…
‐ Så sant, mitt fadderbarn, hvis en mann bare hadde visst hva som skulle skje, så ville
han ha kunnet vokte seg for det. Du må ikke ha slik hjertesorg, for vi skal snart samme
sted alle sammen.
‐ Slik er det, fadder, ikke snakk om annet. Men de stakkars nøstene, de var så veldig
unge!
‐ Sånn er det, fadderbarn; det er åpenbart at også Gud liker best de aller yngste.
‐ Og om det er Gud som har tatt dem, hva så? Men på denne grusomme måten?
‐ Herre Gud, fadderbarn, Herre Gud! Jeg vet ikke hva jeg ville gjort... Kan det kanskje
ha vært gamlefar Martin som har vært hjemme hos deg? For jeg husker at jeg møtte
ham i bringebærkrattet en gang, og han sa til meg at han, dersom du ville gi ham en
av guttene, ville lære ham opp som skinnhandler.
Mens det ene ordet tok det andre, og samtalen gikk om dette og hint, nådde de fram til geitas
hus.
‐ Vær så god, fadder, sa hun og satte den lille stolen over gropa. Sett deg her litt og vær
med å holde fest for det Gud har gitt oss!
Så helte hun kålrullettene over i skålen og satte framfor ham.
Vår ulv begynte å spise grådig, og glopp, glopp, glopp, gikk kålrullettene hele ned i svelget
hans.
‐ Gud ser nok i nåde til de som er gått bort, fadderbarn, for det er jammen meg gode
kålrulletter du har laget!
‐ Og mens han festet og feiret - poff! - falt han viljeløs ned i gropa med glødende kull,
for voksstolen hadde smeltet og flettverket over gropa var svakt: Like viljeløst som
fadderen.
‐ Hei du! Nå får du spytte ut, ulvefar, det du har spist! Er det geita du har menget deg
med? Vel, nå har geita ekspedert deg!
‐ Men kjære deg, fadderbarn, fotsålene mine! Jeg ber deg, få meg opp herfra, for hjertet
mitt brenner!
‐ Å nei du, fadder; for slik har også hjertet mitt brent, etter de små killingene mine! Gud
liker kanskje de minste, men jeg liker også godt de der litt eldre, så lenge de er godt
stekt; du vet, når varmen har trengt tvers igjennom dem.
‐ Fadderbarnet mitt, jeg brenner opp, jeg dør, ikke la det skje!
‐ Du brenner, fadder, du dør, for heller ikke levende er du særlig god! Gutten vil nok
ikke komme over skrekken, for mye pels vil jeg trenge fra deg, for å røyke den bort.
Husker du, ondskapsfulle og skitne villdyr, da du sverget for meg på din egen pels? Og
likevel har du spist de små killingene mine!
‐ Hjertet mitt svir, fadderbarn! Vær så snill å få meg opp herfra, og slutt å straffe meg
så hardt!
8
‐ En død for en død, fadder, og et brannsår for et brannsår… Du var jo ellers god til å
slenge rundt deg med ord fra skriften her i stad!
Deretter tok geita og killingen et høyfang og kastet over ulven i gropa, så flammene skulle roe
seg litt. Så, som en finale, kastet de seg over ham og hev steiner og det de ellers fant i hodet
hans, til de hadde drept ham helt. Og slik mistet den stakkars geita både de to killingene sine,
men også fadderen sin. Hun var og ble et offer.
Da geitene i nabolaget fikk høre hva som hadde skjedd, gledet de seg stort! De samlet seg alle
til likvake, og satt rundt omkring alle steder som ikke var dekket av mat og drikke, mens de
frydet seg sammen.
Også jeg var til stede, og like etterpå steg jeg raskt opp i salen, og red hit for å fortelle dere
denne historien. Jeg steg også opp på et hjul og fortalte dere hele dette eventyret; og jammen
har jeg ikke også steget opp på et jordbær og fortalt dere, godtfolk, en tjukk og frodig løgn!