Norges andre pipemakeri på Oppdal

– Småbrukets pipemakeri blir neppe noe pipeklondyke, men jeg håper å få selge unna de pipene jeg lager i vinter, sier Joh Aalbu.

En ung mann midt livet, omtrent. Han har prøvd mye forskjellig som entreprenør og rådgiver. De siste åra har han og kona bygd opp et lite småbruk to mil utenfor Oppdal sentrum til å bli et stad for aktiviteter, urtehage, utstillinger, tradisjoner, nye og gamle matvarianter og et treffested, i passe doser.

Nytt av året

I år startet arbeidet med det rent pipefaglige. Og det skulle vise seg å være midt i blinken for Aalbu, nytt og gammelt og eksklusivt i ett.

Kunsten å lage ei pipe er en møysommelig prosess. Råstoffet er brirarrot, knallhardt tre som ikke brenner så lett. Det krever spesialutstyr og riktig kunnskap.

Noe av tradisjonen kommer fra Gustav Larsens pipefabrikk på Lillehammer. Den ble startet av en treskjærer fra Ringsaker i 1884 og vokste godt i de første åra. Den ble nedlagt i 1979.

Bortimot tilfeldig

At håndverket ble gjenreist på Oppdal i år, var egentlig en tilfeldighet. En kar tok kontakt og ville gi fra seg pipeemner og utstyr som stammer nettopp fra pipeplarsen på Lillehammer.

– Jeg hadde utstyret her ei stund i deler og viste ikke helt hva jeg skulle gjøre med det, men etter hvert fikk vi etablert kontakt med pipemakeren i Bergen, han som startet som den første i Norge etter at pipefabrikken gikk inn, sier Aalbu.

Han fikk lærlingeplass der og orden på utstyret og de halvproduserte pipene fra Lillehammer. Det gjorde egentlig godt. Så langt har han produsert 40 piper.

Sakte tenning

– I starten var mye av oppmerksomheten festet rundt å få det til og ikke minst å berge fingrene. For det sliter en del på dem. Men nå kan jeg konsentrere meg om selve pipene, få dem til å bli som de skal, sier Aalbu.

Han stortrives i den gamle låven som er ombygd til pipeverksted, butikk for saker og ting og ikke minst urter, som er en veletablert næring på Småbruket. Dessuten huser de et lokale for servering. Småbrukets pipemakeri er knapt tørt bak øra.

Han ser seg om i lokalene og maskinene. Oppdalsnaturen er tett på. Det er gode ting å feste blikket på.

Jo, Småbrukets pipemakeri er kommet for å bli. Lokalene og løsningene virker solide og mannen er fornøyd.

Røykeloven er bra

Han liker røyeloven, egentlig, for den gjør utelivet og kafebesøkene til en levelig sak. Piperøyking er som å nyte en god smak av vin eller edlere drikker.

– Det skal nytes lenge og sjelden. Gjerne i godt vær ute i omgivelsene her. Det er bedre med forsiktige samsprøver enn lange magadrag og store mengder, sier pipemakeren.

Storrøyker er han altså ikke, men pipa har så mye mer. I Jons verden er det en prosess å stappe, fyre opp og røyke og ikke minst ta vare på ei pipe. En opplevelse i seg selv. Dessuten skal sjølve pipa være en nytelse å holde i, kjenne på, linjene og ikke minst mønsteret i treverket skal gi glede.

Eksklusivt

– Noe av poenget er jo å drive med noe andre ikke gjør. Det er liten vits i å satse på ting som er der fra før. Her skal folk få noe annet enn de får andre steder, enten det nå er urter i spekekjøtt eller piper eller historie og tradisjon, sier han.

Plakatene på veggen og andre formidlingsvarianter viser at han har gått grundig til verks. Her er det mulig å lese om pipemakeriets utvikling og andre tradisjoner rundt et småbruk fra 100 år tilbake og framover.

– Sånn må det være, for i blant er det mange folk som går rundt på bruket og ser seg om. De spørsmålene de har skal det være mulig å finne svar på veggene her.

Nok å gjøre

Rent nøkternt selges 4000 piper i Norge i året og det er ikke landets to pipemakere som lager dem. Ei pipe tar en dag å lage. Han regner med at det finnes interesserte, jaktfolk, hyttefolk, byfolk, mange. Og håndverket er spennende, eksklusivt, historisk, og for Aalbu, temmelig nytt.

Så langt følger han tradisjonene, dels gitt i de emnene han har overtatt fra Lillehammer, men han blir litt drømmende i blikket når vi spør om hva det gylne snitt for Jonpipa blir.

– Litt tidlig, sier han nøkternt, men det finnes en tradisjon for frie former også.

– Korte piper kanskje. Vi får se. Han gnir seg i skjegget og betrakter pipa han har så godt som ferdig i hånda. Den skal etterhvert i si ega eske og ut til en kunde.

Ulike tradisjoner

På veggen henger også en del gamle langpiper. De dels en del av ei gammel samling, for han er arvelig belastet med interesse for piper. Spesielt langpiper. Noen av dem er også innlevert her til reparasjon. Langpipa har sterke tradisjoner i Norge og de har former av de fleste slag og ble i sin tid laget i flere treslag. Sorter som i mange tilfeller ikke tålte varmen fra glørne.

Oppe under taket ligger mange emner som mangler en halv dags arbeid eller så før de får enhøvelig form og en riktig polering. Sluttarbeidet er viktig.

Det er her mønstret kommer fram og som viser om emnet er kappet riktig i forhold til fargespillet og retningene på sjatteringene i treverket. Jo, pipemakeen på Oppdal har trolig nok å henge fingrene i.