Nåja. Et eller annet virker ikke som det skal. Det er fint å starte med en begravelse, en tanke sakralt. Den urgamle historien om Romeo og Julie blir kjapt plassert inn i vår tid. Om enn med storbyens verbale rammel som kontrast.
Nedarvet meningsløst hat presenteres raskt og effektivt og fantasifullt. Ingen på scenen skjønner helt hvorfor, men det kommer til å gå galt. Her makter ingen å ta fugleperspektiv i mylderet av intriger og vikarierende argumentasjon.
Fine grep
Et bilde av verdens tragiske gjentagelser.Og det er tøft med en stor, enkel og moderne scene. Alt grums som hindrer fornuften heises bokstavelig med fra taket og musikken fungerer som smurt. Det er ikke der det halter for meg. Den store festscenen er fin, om enn vanskelig å fatte. Her er alt samlet på ett sted. Intriger, sjalusi, fordommer, alt.
Scenen krever oppmerksomhet. Den skaper mer ettertanke enn forvirring.
Hakkete
Grepet med trøndersk og østnorsk oversettelse er frisk. Teksten er snurpet inn. Greit, men ikke alle steder. Kanskje det er der problemet ligger. Teksten, rytmen, framdrift, hakker. Balansen mellom komedie og tragedie er vanskelig.
Det er livlig, alvorlig, pirrende, morsomt og drar i meg i starten. Romeo og Julie klarer å framføre yndig forelskelse på en fin måte. De er skjøre og det skal de vel være, men det er som om teksten lever for seg selv, den virker på sett og vis påtatt til tider. Jeg opplever framføringa som den mangler patos eller musikalitet for flere av skuespillerne. Som om de ikke hører hjemme i replikkene sine.
Kveldens stjerne
Men det er unntak og det største av dem er Mads Bones. Han får teksten til å leve. Han håndterer den med kropp og sjel. Han er på sitt beste her, sammen med gutta. Det er synd han dør i første akt.
Romeo har etter min mening fått for lite av Shakespeare å fare med. Han er best når han får holde på ei stund om gangen og der rytmikken sitter. Når han ikke er knapp. Sårbarheten og kjærligheten mellom ham og Julie i dilemmaene som seiler opp, er ok, men det går kanskje an å være skjør, gjennomsiktig og likevel tydelig. Det er de ikke.
Første akt er fantasifull, spenstig og modernisert. Andre akt daler. Fortellinga er der den, men uten så veldig mye mer, eller nok mer, til at den rører meg.
Det forekommer inderlighet og litt ryggmargskribling her også, men de gode taktene fra før pausen ble i for stor grad igjen der.