Hopp til innhold

Underet i Olavshallen

Onsdag hadde Gitarkameratene sin første gjenforeningskonsert for publikum. Hvem skulle trodd det var 16 år siden sist?

Video nsps_upload_2010_3_18_9_1_59_987.jpg

Øystein Sunde filer neglene sine før konserten.

Øystein Sunde filer neglene sine før konserten. - De må være akkurat passe lange på grunn av gitarspillinga.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK
Halvdan Sivertsen i garderoben i Olavshallen.

Halvdan Sivertsen virret rundt i gangene bakcstage. Han var sist ferdig med lydsjekken.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK
Lillebjørn Nilsen i sin garderobe i Olavshallen.

Lillebjørn Nilsen hadde nettopp tatt seg en blås i garderoben sin, med vinduet på vidt gap.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK
Jan Eggum sender meldinger backstage i Olavshallen før konsert.

Jan Eggum var veldig opptatt med å sende meldinger helt oppunder konsertstart.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK

– Da vi hadde vår aller første konsert i 1988 skrev Dagbladet at Gitarkameratene besto av «aldrende herrer på turné». Hva skal de skrive om oss i dag, da? spurte Halvdan Sivertsen publikum.

– Påskeunderet i Olavshallen?

Svaret kom i form av en hjertevarm mottakelse hos publikummet i Olavshallen.

Rett etter at de gikk av scenen var de fire eldre menn svært så oppglødde over at trondheimspublikummet hadde tatt så godt i mot dem. De var synlig glade, og lettet.

Dette bekrefter at de fire faktisk hadde vært litt engstelige foran den aller første åpne konserten på 16 år. Selv de mest erfarne ringrevene i bransjen hadde altså litt rest av nerver. Selv om det ikke var synlig på overflaten.

Rolig og behersket

Stemningen var adskillig mer rolig og behersket backstage de siste 20 minuttene før konserten skulle ta til. Halvdan Sivertsen var nettopp ferdig med lydsjekken, som sistemann.

Det var på tide å gå i seg selv. Finne flyten. Kontrollere nervene. De fire gitarherrene har ulike metoder for det. I hver sin garderobe.

– Det må til, sa Øystein Sunde.

– Vi orker ikke dele garderboe lenger. Vi er for gamle til det.

– Må file neglene først

15 minutter igjen til de skal gå på scenen. En veldig blid og imøtekommende Øystein Sunde er opptatt med de siste forberedelsene, som besto i å file neglene.

– De må være akkurat passe lange på grunn av gitarspillinga. Ellers går det ikke.

13 minutter igjen til konserten. Publikum slippes inn i salen.

Ute i gangen sprader Halvdan Sivertsen. Lettere stressa. Var kanskje opptatt med å memorere tekstene? Eller sitter de som et skudd etter så mange år i manesjen? De fire norske superartistene har tross alt nær innpå halvparten av den store norske sangboka å velge låter i fra.

Og skulle de få jernteppe så an de regne med suffli fra et publikum som kan tekstene minst like godt som scenekameratene. De har jo levert solide bidrag til den norske allsang-skatten.

Ti minutter igjen. Hva så med herr Nilsen? Døra til Bjørn Falk Nilsen, også kjent som Lillebjørn, er lukket. Jeg banker på. Hører ingen svare. Åpner døra forsiktig. Går inn. Lillebjørn Nilsen står med vinduet på vidt gap ut mot Krambugata. Det er jo egentlig ikke tillatt å røyke her. Han lukker vinduet så jeg får tatt et bilde.

Åtte minutter igjen til konserten. Jan Eggum er den minst rolige av de fire. Ikke fordi han er stresset. Eller er han det? Han taster febrilsk på mobilen.

- Må sende en viktig melding.

Han sier ikke til hvem.

Tidligere på dagen har NRK vist Eggum et klipp fra 1994, da Gitarkameratene la opp. Petter Nome er intervjuer. Der, på tv i 1994, sier Eggum: – Kanskje vi holder en konsert igjen i 2010 . Spooky.

Seks minutter igjen. Jeg finner plassen min på rad sju.

Som det var i går

Så står de der. På scenen. De spiller sangene sine. Publikum er helt med. De har ikke vært borte i 16 år. Heller 16 minutter. Eller som Øystein Sunde sa det etter konserten:

– Det er som om vi bare har vært ute og handla en tur og kommet inn igjen.

– Vi er selvfølgelig annerledes etter 16 år, fortsetter Halvdan Sivertsen.

– Men bare det å finne tilbake til de fire gitarene og korestemmene. Finne band-feelingen - for vi er jo hverandres band. Det å lære hverandres sanger på nytt. Nei. Det har fungert utrolig godt, altså.

Sivertsen kan ikke få skrytt nok av gitarkamerater, eller Olavshallen og trønderpublikummet.

– Vi har hatt så lite problemer under de tre prøvene vi har hatt. Det har vært en lystseilas. Selv om vi var nervøse i dag, og det skal man jo være, så har vi følt på øvelsene at dette satt egentlig veldig bra. Vi ble løftet opp av et fantastisk publikum i et fantastisk hus. For oss vare det bare en rus. Det var deilig.

Hårfarger og rutine

Selvsagt har Gitarkameratene blitt eldre. De skryter av at de tilsammen er 240 år gamle. Og de har godt over 150 års samlet bransjeerfaring.

De er eldre. Ser eldre ut. Selv om behersket bruk av hårfargemidler skjuler den distingverte looken de ville hatt i grått. Men musikalsk er de like unge.

Fingrene og kjeften til Sunde går like fort. Eggum er like melankolsk og bittersøt, med galgenhumoristisk distanse. Sivertsen vil fortsatt forandre verden, og Lillebjørn er like lyrisk og folkloristisk.

Gitarkameratene

Slik så Gitarkameratene ut i 1993. Det var tider det.

Foto: Greve, Jan / SCANPIX

Oppdaterte tekster

Tekstene har også tålt tidens tann, selv om onkel Lauritz fortsatt er på video, og ikke på Youtube.

Gitarkameratene hadde ellers tatt seg bryet med å brushe opp tekstene litt. Sunde smir fortsatt mens liket er varmt, men «bildene av Gro Harlem naken» er bytta ut med Trond Giske - naken altså.

Sivertsen hadde også lagt inn noe nye momenter. Ha la inn litt botox i tillegg til silikon-melonene i «Vi vil leve lenge vi». Selv «Frihet» var aktuell, selv om Mandela ble løslatt fra Robben Island få uker etter at han skrev låta i 1993. – Uten at det hadde så veldig mye med sangen min å gjøre, som Halvdan Siverten sa fra scenen.

Eggum hadde med en ny sang – om Karl Ove Knausgård, kanskje. Tema var i alle fall at dersom du lever lenge kan du skrive bok. Kanskje det går troll i ord?

Bare Lillebjørn Nilsen var den samme. Ingen nye påhitt i tekstene der i gården, nei.

Gitarkameratene bukker og takker publikum i Olavshallen for den varme mottakelsen.

Gitarkameratene bukker og takker publikum i Olavshallen for at de kom og koste seg.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK

Genial supergruppe

Allerede da gruppa ble satt sammen i 1988, ved en tilfeldighet (Eggums plass ble opprinnelig først tilbudt Lars Klevstrand. Men han hadde ikke tid.), var det en vinneroppskrift. De fire artistene representerer sør og nord, øst og vest, by og land, bluegrass og folkemusikk, vise og pop.

De fire artistene utfyller hverandre. Lillebjørn skriver sarte sanger om Kjærligheten, Eggum tar seg av samlivsbruddet. Sunde leverer munnrappe observasjoner om nære, hverdagslige ting, Sivertsen lager allsang-hymner om polar seksuell debut og protestsanger om høyrevinder som må snu. Ingen av dem kan byttes ut. De er en helhet.

Sammen ble Gitarkameratene en kanonsuksess. En suksess om ikke har falmet på 16 år.

Pizzakamerater

Gitarkameratene leverte nesten to timers sammenhengende konsert med innebygde monologer fra de fire entertainerne. Tre kvarter etter at de gikk av scenen skulle de gjenta bedriften i den andre konserten for kvelden. Dermed var det ikke mer enn tida av veien mellom de tokonsertene.

Fram med pizzaeskene fra Dolly Dimple. Eggum, Sunde og Sivertsen langer i seg pizza og salat. Herr Nilsen er inne på sin lugar med vinduet oppe på vidt gap igjen.

Eggum, Sivertsen og Sunde spiser mellom to konserter i Olavshallen.

Jan Eggum, Halvdan Sivertsen og Øystein Sunde hiver innpå litt pizza mellom de to konsertene i Olavshallen. Lillebjørn Nilsen satt ensom i garderoben sin.

Foto: Arne Kristian Gansmo / NRK

Anmelderne likte også konserten. Både VG og Dagbladet gir konserten i Trondheim en femmer. Dagbladet skriver «Gitarkameratene i storform», og VG sa de var «eldst og best».

Adresseavisen mener konserten gikk fra å være et «hjertelig gjenhør til å bli en liten begivenhet».

Hva mener du?

Var du på konserten? Del dine minner fra konserten i kommentarfeltet. Eller skriv om ditt forhold til Gitarkameratene. Krev at de kommer dit du bor. Kanskje de hører på deg.